Endelig har man klart å oppnå enighet om kvenflagget, et enkelt og lett gjenkjennelig flagg med sterke farger og like sterk symboleffekt.
Det har tatt sin tid. Det er over 20 år siden forslaget ble fremmet og siden har debatten vekslet mellom engasjement og trege svømmetak i dødvannet.
I mange år var man kanskje redd for å provosere. Det er ikke alltid enkelt, spesielt hvis man har evig nok med å argumentere for sin berettigelse som minoritet.
Det behøver imidlertid ikke være noen motsetning mellom gleden over å bruke det norske flagget på 17. mai og det kvenske flagget på 16. mars. Det er til og med fullt mulig å pleie sine samiske røtter på 6. februar i tillegg. De fleste av oss er et produkt av trestammers møte og det er faktisk mulig å være stolt av hele den buketten som gjør oss til den vi er.
Redselen for at vi har mangfoldig bakgrunn utløser merkelige mekanismer hos mange, til tross for at slektsforskningen som regel viser at vi er sammensatte mennesker, med ulik bakgrunn, differensier oppvekst og ulike preferanser. Så må det bli opp til hver og en av oss å kjenne på røtter og identitet.
Det kvenske har vært under angrep i mange år og trenger noen arenaer og markører som viser felles bakgrunn. Alternativet kan være at både språk og kultur går til grunne. Vi minner om at fornorskingsprosessen har slettet mange spor og den stien er ikke enkel å gjøre farbar igjen. Spesielt hvis vi ikke er tilhenger av den smale sti, og synes det er verdifullt å ha med oss bredden.
Det kan ligge en del inspirasjon i at det samiske flagget er vitalisert etter mange år med feiring på 6. februar. Det brukes med stolthet, side om side med det norske flagget. At man er stolt to ganger i året i stedet for en, bør kanskje være et pluss.
Vi tror kvenflagget kan skape fellesskap og stolte øyeblikk, og kanskje være et lite gjennombrudd for at kulturelle uttrykk bobler til overflaten, som klær, design og hele pakken.
