En kveld for historiebøkene

En glad og lettet Inger Birkelund like etter at premieren var over. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

 

Applausen ville ingen ende ta etter at Kvääniteatteri gjorde tidenes første teaterforestilling på kvensk fra Nationaltheatrets scene.

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

– Akkurat nå er jeg veldig lettet og føler meg veldig takknemlig.

Ordene tilhører Inger Birkelund, som Ruijan Kaiku fikk en prat med kun minutter etter urpremieren av «Sallikaa lasten tulla minun tykö» (la de små barn komme til meg) som ble vist på Amfiscenen på Nationaltheatret, på selveste Kvinnedagen 8. mars.

Forestillinga handler, treffende nok, om en kvinnes tilknytning og løsrivelse fra en nordlig fundamentalistisk religion. Om livet innenfor, og hennes kamp om løsrivelse og kostnadene ved å stå alene utenfor.

Den tar opp temaer som tro, sosial kontroll, barn, kjærlighet, svik, familiebånd, selvrealisering og kvinnekamp.

– Det var skikkelig artig å dele den ferdige forestillinga med publikum og vi fikk veldig god respons. Det var god stemning i salen. For en dag, sier Birkelund, som både har skrevet manuset og er én av i alt tre roller på scenen.

Endeløs applaus

De to andre rollene i forestillinga bæres av Frida Lydia Hansen Virtanen og Ørjan Steinsvik.

– Nå kan jeg begynne å ta inn over meg at vi faktisk er på Nationaltheatret. Det har jeg ikke turt å tenke på før nå, erkjenner hun.

– Og så får dere litt av en respons fra publikum på slutten. Det skulle liksom ingen ende ta. En bedre tilbakemelding får man kanskje ikke?

– Nei, det er slik det er, og alt handler jo om publikum og hvorvidt de forstår hva vi ønsker å formidle eller ikke.

De involverte ble invitert på scenen for å motta sin velfortjente applaus. (Viideo: Pål Vegard Eriksen)

God språkhjelp

Manuset, som Birkelund har skrevet på norsk, er siden blitt oversatt til kvensk. Halti kvenkultursenter var inne i en tidligere fase, før Anna-Kaisa Räisänen gjorde den siste versjonen som var klar til prøvestart i november.

Alt blir nemlig framført i sin helhet på kvensk, med norsk og engelsk teksting. Skuespillerne har dermed måtte lære seg all kvensk tekst utenat. Et språk to av dem i utgangspunktet ikke behersker. På spørsmål om hvordan akkurat det har gått, svarer Bireklund slik:

– For egen del har jeg pugget siden november, en halv time hver eneste morgen, pluss at det har vært intensiv pugging de to siste ukene.

Den seneste gjennomgangen, forteller hun, var rett før hun gikk på scenen.

– Jeg visste at jeg kunne alt, men det er lett å glemme noe i kampens hete. Og det var noen små glipper, men det får vi tåle, sier hun.

Språkkonsulent i «Sallikaa lasten tulla minun tykö», Anna-Kaisa Räisänen, så fornøyd ut idet hun gratulerte Inger Birkelund etter urpremieren. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

God hjelp har hun også fått, forteller hun, når det kommer til uttale og slike ting.

– Tove Raappana Reibo har hjulpet til i forkant, og nå har Anna-Kaisa Räisänen vært inne og virkelig trent oss på språket.

Aldri før har en profesjonelt oppsatt teaterforestilling blitt gjort utelukkende på kvensk, så dette må kunne sies å være en milepæl og en kveld for de kvenske historiebøkene.

Kjente seg igjen

Blant de mange som hadde funnet veien til hovedstaden var Knut Berg. Han er bosatt i Fredrikstad, men kommer opprinnelig fra Viikka/Nordmannvik i Kåfjord kommune.

– Dette var kjempe bra. Jeg kjente meg igjen i deler av dette, for eksempel fra Nordreisa på 1970-tallet da jeg kom dit, sier han, men legger til at han tror det kan ha vært noen forskjeller fra bygd til bygd.

– Vi hadde en slags læstadianisme hos oss også, men det var en mildere type.

Knut Berg kjente igjen noe av det som ble tatt opp i forestillinga. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Berg forteller at det var en viss form for kontroll av folk.

– Hvis min mor skulle reise til Tromsø, så kontrollerte nabokjerringa at hun hadde tørkle på hodet. Men idet hun var kommet over Lyngenferga, så skiftet hun til hatten som hun hadde med i veska, humrer han.

– Hun var helt sikkert ikke den eneste som gjorde det slik.

Forstod litegrann

Også Iver Isak Sundelin (12) hadde funnet den lange veien fra Alattio/Alta til hovedstaden i anledning premieren.

– Jeg synes dette var artig. At de har laget forestilling om akkurat dette.

Iver Isak syns det var kult at så mange ville se en kvensk forestilling på Nationaltheatret. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

– Hva tenker du om at så mange vil se en kvensk forestilling i Oslo?

– Det er også ganske kult, sier 7. trinnseleven, som både lærer litt kvensk fra bestefar Egil Sundelin og som har finsk på skolen.

– Forstod du noe av det som ble sagt?

– Litt. Jeg kan jo litegrann, avrunder Sundelin.

Les også:

Setter følelsene i sving: – Jeg er veldig stolt av dem