Alf Nilsen-Børsskogs kvenske romaner mangler norsk oversettelse. Det er ansett som en betydelig jobb, likevel har den tyske lingvisten og translatøren Helmut Sandeck klargjort en aller første smakebit. (Foto: Arne Hauge)
I anledning oversettelse av Alf Nilsen-Børsskog håper Helmut Sandeck å friste til privat finansiering.
Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no
Tyske Helmut Sandeck drømmer om å oversette ei bok av den kvenske dikterhøvdingen Alf Nilsen-Børsskog. I utgangspunktet ønsket han å oversette boka til morsmålet tysk, men endret siden prosjektet til å gjelde norsk. Med det Sandeck anser som god kompetanse i norsk, manglet det bare finansiering. Noe han så langt ikke har fått på plass.
Les bakgrunnen for saken her: Ser for seg å oversette «Kuosuvaaran takana»
Siste oppdatering fra Sandeck går ut på at han ikke ønsker å vente til ny søknadsrunde i anledning kvenske prosjektmidler fra Troms og Finnmark fylkeskommune, men heller gå for privat finansiering. Lingvisten har estimert kostnaden for en slik oversettelse til rundt kroner 120 000, fordelt på elleve måneders arbeid.
For å synliggjøre jobben han gjør, og kanskje friste eventuelle private sponsorer, har Sandeck sendt oss en smakebit fra den aktuelle boka. Hentet fra romanens begynnelse. Her er det, fra Kuosuvaaran takana:
Bakom Kuosuvaara
Roman (kvensk originaltittel: Kuosuvaaran takana)
Del 1 av tetralogien Livets fortsettelse (kvensk: Elämän jatko)
Alf Nilsen-Børsskog (1928-2014)
Iđut, Indre Billefjord 2004
[Tilegnelse:]
Til menneskene som har gitt meg språket og til alle bakom Kuosuvaara
Kapittel 1 (utdrag)
Børselva buktet seg mot nord som en glinsende, praktfull sølvstrimle på denne solrike høstdagen. Etter at den hadde nærmet seg Tšudijoki-elven, vendte den seg mot nordvest og ved foten av Silfari-fjellet mot sørvest.
Den fullførte sin reise innenfor en djup dal gravet av is og vann, nedover gjennom det iøynefallende fine elveleiet der det står bjørketrær, seljer og oretrær. I elveleiets nordlige del har det vokst alle mulige sorter arktiske blomster og bær. På sommeren utvider myrene seg til et utstrakt rødlig-gult multeland. I innsjøene svømmer bekkørret og røye. På sommeren leker laksen i elven. I elveleiet fins det også alle mulige slags fugler. Og reinsdyr. Tidligere hadde også ulver og bjørn levd her. Ei bjørnehule var blitt til overs som en påminnelse til menneskene om denne fjerne fortiden.
Elven strømmer mot havet. Når den om våren flommer utover sin bredde, så skifter den sitt leie fra her til der, slik som den har gjort det siden istidens slutt, her som en hurtig strøm, der som et rolig, tyst vann, i nærheten av havet som er dens mål. Den strømmer omkring halvøyer og vasker de steiner som den møter i løpet av sin lange reise i naturens evige kretsløp. I sin strøm tar den med seg en gren av et tre som har klemt seg fast bakom en sten. Vannet beveger seg omkring grenen, til det får frigjort den. Så befordrer det den nedover elven og overgir den noensteds til den steinete bredden, som tre til kaffekoking til hvilken som helst sulten skogvandrer og laksefisker.
I sitt videre løp møtte elven et mektig veltet bjørketre hvis krone allerede har berørt elvens strøm. Vannet hadde skylt bort jorden omkring dets gamle rotstump der røttene hadde vært festet i årtier. På grunn av det hadde det store, mosegrodde bjørketreet endelig bøyd sitt utmattete hode mot elven.
Elven beveget det frem og tilbake; det fikk ikke slippe løs. Men etter at sommerens sol hadde latt smelte fjellets snøfelt, senket elven dets kraftige krumbøyde rygg, rev den gamle kjempebjørken ut fra jorden og veltet treet samt stump og røtter, langt fra dets eget rotverk som den la ned på sin åpne steinete bredde. Det kunne til og med være av fordel noensteds, for noe eller for hvilken som helst. Nå passet det selvfølgelig som sitteplass til en laksefisker eller til en skogvandrer. På denne måten renset naturen seg selv. Samtidig ble den til hjelp for mennesket som også hadde levd her og som hadde streifet rundt her allerede i ti, tolv tusen år, helt fra den gamle, forhistoriske tiden av, da isdekket hadde begynt å smelte. Landet hadde begynt å tre frem. Godvillig hadde havet stilt mer tørt jaktland til menneskets rådighet og plasser der det kunne bevege seg.
Mennesket som kommer på Kuosuvaara ser et utrolig, storartet bilde. Så langt som synet rekker, lyser det blått opp en fjelltopp etter den andre. I øst reiser Rastikaisa sitt majestetiske, imponerende hode i 1067 meters høyde. I vest får man syn på Porsangerfjorden som viser seg enten hvitt skummende eller som et glatt speil. Fjorden har for menneskene i alle tider vært en 12 mil lang vei for skipsfart og en fiskegrunn. Havet har gitt næring til alle menneskene som har bodd ved dets kyster. På dager med godt vær har det vært menneskenes venn. Men på dager med dårlig vær har det kostet mange fiskere livet. På denne måten har fjorden gitt både glede og sorg til mange familier. Hele lekeplasser fulle av barn gjorde det foreldreløse. Ektemaker gjorde det til fattige enker.
Fra fjordens grunn ser man noen få mil mot sør den 1139 meter høye Tšohkarassa i hele sin mektighet. På vinteren har den på seg hvite, på sommeren derimot gråe klær, denne kongen av fjellene.
For øvrig er fjellandet en skogløs, glatt og endeløs vidde. Planteløst er det overhodet ikke. Der finnes det også dvergbjørker, reinlav og mange sorter fjellblomster og ved bunnen mange slags matter som er usynlige for menneskets øye og som hekkende fugler får spesialmat fra på sommeren.
I dalene vokser bjørk, rogn, vidje og einerbusk og mange sorter veldig pene blomstre som blinder øyet. Skogen lyser grønt, jorden lyser blått og rødt av bærene. Mellom disse fargene løfter hvitblomsten sitt pene, sarte hode, så pent at ikke en gang det mest dyktige mennesket skulle formå å etterligne den. I myrene finnes multen, og på en utstrakt flate blåbær og tyttebær. I innsjøene og i elvene svømmer bekkørret, røye og laks i svermer. Landet virker ufruktbart. Det er overhodet ikke ufruktbart. Det gir næring til reindriftmannen og også til familien hans.
Mesterlig er maleriet som vandreren får se i oretrærne ved Kuosuvaaras topp. Skaperen har satt dit sine egne evige fingeravtrykk og sin majestetiske underskrift.
Mektig var også bildet som de vel tjue mennene og kvinnene fikk syn på som hadde kommet på Kuosuvaarans høyeste topp på denne solfylte ettermiddagen i midten av oktober måned i året 1944. Noen av dem hadde aldri før satt fot på den. Men hvorfor hadde de kommet nå, for å betrakte og beundre denne prektige, grenseløst store vidden? Bare for å se på denne skjønnheten? Ikke bare. Fordi verden befant seg i krig. Mennesket var på flukt.
I tillegg til dette enorme maleriet fikk flyktningene ennå syn på den tiltrekkende dalen av Børselva langt borte i landet. En tett, stor bøkeskog kastet derfra sine grønne og røde skygger i deres øyne. Andre planter som ikke kan bli sett fra fjellets topp kunne også finnes der. Elven glinser sølvfarget i kveldsolens skinn. Disse menneskene har vært på reisen til denne dalen.
© Iđut 2004
© Helmut Paul Sandeck 2021 (oversettelse
