Fram til april kan vi i Nord-Troms se utstillinga Ja takk, begge deler! på Halti. Fokus er på musikken til de fem nasjonale minoritetene i Norge. Utstillingen er produsert av Ringve musikkmuseum.
Bente Imerslund
– Jeg er både norsk og kven, sier mange kvener.
– Ja takk, begge deler! sier både kvenene og folk fra de fire andre nasjonale minoritetene.
Utstillinga var åpna på Halti torsdag 8. januar. Nordreisa kirkes kantor Peter Vang og Nord-Troms museums egen formidler, fiolinist Kristin Mellem satte stemningen med kvensk musikk. De tok utgangspunkt i Inger Birkelunds fortelling og utfylte den med kjent og kjær kvensk musikk og en samisk salme. Mellem sa at i våre områder er mange både samiske og kvenske og det er naturlig å framheve begge gruppene.
Herbjörg Ringstad meinaa ette se oon tärkkee säilyttäät ja tuođa esile kvääniitten historia, musikki ja paikannimet.
«Minoriteten» er jo majoritet i Nord-Troms
Fire innledere snakket om temaet minoritet og musikk på hver sin måte.
Museumsdirektør Nina Einevold Strøm fortalte hvordan muséet de senere årene har brukt mye musikk i formidlingen og har fokusert på det kulturhistoriske mangfoldet. Strøm mente at det vel egentlig er den såkalte minoritetetsbefolkningen i våre områder som utgjør majoriteten i Nord-Troms.
Inger Birkelund startet med et hjertesukk.
– Før og under kvenfestivalen Paaskiviikko 2008 jobbet jeg – og mange andre masse med kvensaker. Stor var forskrekkelsen – og sinnet – da jeg følgende mandag så forsida i avisa: «Kvenfestival uten kvener». Jeg opplevde at journalisten underkjente min kvenske arv. Før det hadde jeg opplevd at det ble stilt spørsmål ved min samiske arv. Frustrasjonen over å ikke bli anerkjent trigger uanede krefter. Dagen etter det famøse avisoppslaget meldte jeg meg inn i både kvenforbundet og samemanntallet.»
Birkelund startet noen år senere firmaet Ihana og snakket i sin innledning om kulturbaserte næringer med utgangspunkt i kvensk.
Else Reiersen Giswold (vasemalla) ja Hilde Jakobsen oon kumpiki aina paikala ko Haltissa oon uussii näyttelyitä ja esityksii mikkä koskethaan kvääniitä.
Sorg og glede
Leder på kvenkultursenteret Pål Vegard Eriksen fra Manndalen begynte sitt innlegg på utmerket kvensk før han gikk over til norsk. De fleste av hans tippoldeforeldre, flere av oldeforeldrene og en av besteforeldrene hadde gleden av/sorgen å kunne kvensk. Da farmora i Manndalen ble mobbet fordi hun var finlenderjævel, svarte hun: Trur du at dokker e vokst opp fra torva her?
Eriksen framhevet hvordan musikken er en måte å synliggjøre det kvenske språket på. Han nevnte eksempler fra innsamling av finsk og kvensk folkemusikk i Ruija på 1970-1980-tallet til dagens Kvääni-ääni -sangruppe og barns mange og varierte sangaktiviteter. Også Eriksen mente at kvener og samer gjennom tidene har utgjort majoriteten i Nord-Troms.
Stafetten går
Fiolinist Kristin Mellem la vekt på at det haster å få formidlet den kvenske kulturen videre. Vi har ikke all verdens tid. Hva må formidles? Bevisstgjøring tar flere år. Hun sammenlignet kappløpet med tiden med en stafett.
Mellem snakket også om Riddu-riddu som en spydspiss for det kreative og nevnte hvor dyktige de er på rekruttering av ungdom. Videre drøftet hun hvordan den norske staten arbeidet instrumentelt for å ta fra folk både identitet og verdighet. Om de norske myndighetene skulle lykkes i å assimilere de nasjonale minoritetene, måtte de frata dem de kulturelle særtrekkene. I likhet med samiske barn fikk heller ikke kvenbarna snakke morsmålet sitt på skolen og på internatet. Den tragiske historien er godt kjent.
Hvordan skulle myndighetene knekke taterkulturen? Jo blant annet ved å frata dette stolte hestefolket en av deres viktigste identitetsmarkører: hesten. I 1951 kom loven som nektet taterne å bruke hest. Staselige hestekarer med hatten på snei ble fratatt sin beste venn og måtte droppe vogna i veikanten eller trekke den sjøl.
I godt voksen alder måtte disse mennene lære seg å sykle. Hvilken fornedrelse for en hestekar! Staten lyktes godt med å frata folk deres identitet og verdighet. Mellem nevnte et par likhetstrekk mellom de fem nasjonale minoritetene: Alle har hatt både fele og hest!
Ruijan valtio vei tattariilta hevoset. Reissu toppasi siihen paikhaan ja kärröt häyđythiin jättäät tien vartheen.
Samarbeid gir styrke
Etter forestillingen utfordret Mellem de tre andre omtalte og i tillegg servicevert på Halti, Rita Mienna til å fortelle mer om sine erfaringer på området. Mienna jobbet lenge med Riddu-riddu og framhevet utfordringene de hadde og hvordan de forsøkte å løse sine problem. Nå samordner Mienna formidlingen som går ut fra Halti.
– Her skal man formidle kulturmøter ut fra plattformen Natur, Kultur og Næring. Halti ser kvensk og samisk kultur som et viktig perspektiv og ressursgrunnlag for det meste som foregår av aktivitet og formidling herfra. Et økt samarbeid mellom kvenske og samiske miljø vil styrke begge kulturene, sa Mienna.
