– Det er fint å være kven i Oslo

Therese Johnsen og Pia Wilhelmsen trives godt som kvener i storbyen. (Foto: Heidi Nilima Monsen)

 

Pia Wilhelmsen og Therese Johnsen trives godt med kvenlivet i Oslo. – Men det er en liten bøyg å bruke språket, innrømmer den ene av dem. 

 

Heidi Nilima Monsen
heidi@ruijan-kaiku

 

– Jeg kom til Oslo som student. Blindern er det jo en smeltedigel av kulturer, og der var vi likestilte alle sammen, enten man var fra indre Sogn eller Finnmark, så var det akkurat det samme. Jeg har ingen personlige erfaringer med at jeg ikke har hatt det bra som kven i Oslo, sier Therese Johnsen som jobbet som ekspedisjonssjef i Riksrevisjonen i flere år fram til hun i sommer gikk av med pensjon. Johnsen ble for øvrig regnet blant topp ti mektigste statsansatte i sin tid, og den siste saken hun jobbet med før hun ble pensjonist, var retten til undervisning i og på samisk.  Selv forstår hun både samisk og kvensk.

– Jeg forstår litt kvensk, men jeg forstår samisk litt bedre fordi jeg jevnlig hører på samisk radio. Nå klarer jeg å følge med på disse sendingene helt greit. For meg har det også blitt slik at det kvenske har blitt mer fremmedaktig etter hvert som man har konstruert skriftspråket, sier Johnsen som trådde sine barnesko i Børselv før hun flyttet til hovedstaden.

Viktige samlingspunkt
Pia Wilhelmsen fra nabobygda Vækker i Porsanger synes heller ikke at det er problematisk å være kven i Oslo.

– Jeg synes det er flott å være kven i Oslo. Jeg liker det veldig godt. Og så liker jeg at Kven Østlandet, hvor jeg har vært menig medlem i mange år, steller i stand ulike møter og arrangementer hvor jeg møter andre kvener. For meg har dette blitt min form å være kvensk på, for det er jo ikke slik at jeg sitter hjemme og gjør «noe kvensk». Da er det flott å komme hit og være sammen med trivelige folk hvor kvensk historie, språk og politikk er tema. Dette er viktige samlingspunkt. Så for meg er det bra å være kvensk i Oslo, smiler hun.

Språkbøyg
Wilhelmsen sier at hun gjerne skulle ha deltatt mer på språkkafeer og opplesning av kvensk litteratur, men innrømmer at hun kvier seg litt fordi hun ikke føler hun kan språket godt nok.

– For meg har det vært en veldig høy terskel å bli med på slike arrangementer, og jeg føler jo innimellom også at det er min plikt å være med på dette fordi dette jo er sammenkomster som er tilgjengelige for meg, men til nå har nok terskelen vært litt for høy, sier hun.

Håper på en unnskyldning
I november var Pia og Therese tilstede på Kven Østlandets åpne møte hvor Sannhetskommisjon og statens forhold til kvensk språk og kultur var tema. Meänkielidosent Birger Winsa snakket blant annet om hvordan han mener at den finske fare lever videre, mens kommisjonsmedlem Anne Julie Semb snakket om det arbeidet som kommisjonen nå er i gang med. Wilhelmsen kan fortelle at hun allerede var kjent med en del til arbeidet med kommisjonen fra tidligere, og at hun nå er jeg veldig spent på hva kommisjonen munner ut i spesifikt for norskfinner, skogfinner, kvener og samer, eller om kommisjonen heller kommer fram til en felles utmunning. Og hva skulle det i så fall da bli.

– Jeg tror det mange ulike forventninger til kommisjonens arbeid etter hvilket ståsted og liv man har, sier hun. Selv håper hun ikke at kommisjonen munner ut i tiltak som omhandler rettigheter.

– Det bør i så fall tas på et politisk nivå. Derimot håper jeg at man får bedre fram den kvenske historien, og ikke minst en forsoning, påpeker Pia Wilhelmsen.

– Jeg mener faktisk at norske myndigheter kunne gått ut og sagt «Kjære kvener, jeg beklager». Fordi det hjelper. Det har blant annet hjulpet i forhold til det samiske, sier hun.

Krever anerkjennelse

Therese Johnsen er på stor vei enig i det Pia sier i forholdt til kommisjonens arbeid.

– Det er viktig at kvenene blir anerkjent, og at en anerkjenner at det ble begått en urett mot oss. Selv har jeg mistet to språk. Som barn snakket jeg både kvensk og samisk, og begge disse språkene har jeg nå mistet fordi jeg ikke lærte disse skriftlig, og dermed ikke var i stand til å ivareta språkene da jeg forlot Finnmark, sier hun.

For Therese har det vært et kulturelt tap å miste språket.

– Nå håper jeg at det blir kjent at flere generasjoner faktisk har blitt frarøvet et språk. Jeg tenker også at det er greit at Norge nå blir kjent med at det faktisk var flere folkegrupper som levde i harmoni der oppe i nord, og at det ikke er så stor forskjell mellom samiske og finske folk, sier hun.

Psykososiale konsekvenser

Therese Johnsen håper Sannhetskommisjonen vil se nærmere på det psykososiale konsekvensene av fornorskingsprosessen.

– Det er nok mange skjebner som ikke kommer frem fordi vi som bruker pennen og tar ordet, faktisk er vi som har klart oss veldig godt og som har blitt veldig godt integrert i det norske samfunnet. Men både jeg og mange andre vet jo om mange skjebner hvor fornorskingsprosessen ble et stort psykososialt problem på grunn av skiftningene i samfunnet og fordi en plutselig ikke lenger kunne ta del av den gamle kulturen. Mange ble nok frarøvet et litt mer verdig liv, og jeg tror nok at den psykososiale delen av dette er ganske viktig. Jeg er redd for at kommisjonen kan risikere å stort sett få fram historiene til de som faktisk har klart seg godt og som har blitt godt fornorsket, og ikke fra de som ikke klarte dette like bra, sier Johnsen.

Kommisjonsmedlem Anne Julie Semb sier at psykososiale konsekvenser av fornorskingspolitikken står på agendaen.

– Det er åpenbart at dette er noe vi skal se nærmere på. Dessverre har Norge, i forhold til en del andre land, dårlig statistikk på etniske forhold. Blant annet fordi folketellingene ikke registrerte etnisitet. Dette setter begrensninger i forhold til det materialet vi har til rådighet, sier hun.

Rammet kvenene hardt

Under Kven Østlandets åpne møte i november, snakket Anne Julie Semb mer om Sannhets- og forsoningskommisjonens mandat og arbeid, og hvordan de ønsker å høre flest mulig kveners erfaringer og historier om hvordan de har opplevd myndighetenes fornorsking.

Etter innlegget kom det kommentarer og spørsmål fra publikum blant annet om fornorsking av kvener i forhold til fornorsking av samer, og her sa Semb at det nok er korrekt at fornorskingen av kvener nok var mer brutal enn det mange samer opplevde.

– Det har å gjøre med at fornorskingen av kvenene var et sikkerhetspolitisk prosjekt, mens fornorskingen av samene var på sett og vis et sivilisasjonsprosjekt. Man skulle liksom lære dette ville folket å bli noenlunde sivilisert og få tilgang til velferdssamfunnets goder etter andre verdenskrig. Men fornorskingen av kvener hadde ikke det utgangspunktet. Det var ingen som mente at kvenene var usiviliserte, derimot var de en trussel mot staten. Derfor skal man ikke undervurdere det ekstra trykket som kvenene ble rammet av, forklarer Anne Julie Semb.