Et kvart århundre siden sist

Prosjektleder og initiativtaker Ottar Remmen foran Bjørkly gård i Reisadalen. Inne i fjøset ligger produksjonslokalet, og her har tre byggelag gått i gang med å bygge Reisabåter i tre. Det er ikke lengre hverdagskost i Nordreisa. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

De er opptatt av den lokale elvebåtkulturen. De er opptatt av miljø og bærekraft. Men først og fremst er de opptatt av å redde og ivareta den hjemlige kunnskapen om elvebåtbygging som er i ferd med å svinne hen. Nå bygges det elvebåter av tre i Nordreisa igjen, et kvart århundre siden sist.

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

– Det første byggelaget er ferdig med sin båt, den står her inne, sier prosjektleder Ottar Remmen, idet han åpner døra inn til et lager. En umiskjennelig lukt av tjære, terpentin og linolje har bredd seg ut i hele lokalet, etter at blandingen i seg selv nettopp er bredd ut over den nybygde båten. Det er snart klart for elvesetting.

Planen er at elvesettingen skjer som et åpent arrangement lørdag 11. juni under Paaskiviikko 2022. Det vil skje like utenfor produksjonslokalet, som er lokalisert i fjøset på Bjørkly gård i Reisadalen. Gården ligger helt tett på Reisaelva, og det eneste som kan hindre et vellykket arrangement nå, er vannmengden i elva.

Les også: Dette skjer under Paaskiviikko 2022

– Det er flommen som avgjør om vi får det til eller ikke. Arrangement blir det uansett. Vi skal vise fram båtene, hvordan vi jobber og ikke minst de flotte lokalitetene vi har fått disponere, sier Remmen.

En rykende fersk og nybredd Reisabåt i tre ligger klar på Bjørkly gård. Det er etter hvert blitt et sjeldent syn på Reisaelva, og den trenden ønsker Tura AS og deltakerne i prosjektet å gjøre noe med. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Jobber med båt nummer to

Remmen tar Ruijan Kaikus utsending med videre og inn i produksjonslokalet. Det gamle dyreværelset er modifisert med blant annet et mer praktisk gulv, lyssetting, varmepumpe og alt man måtte trenge av verktøy for å bygge en elvebåt i tre. En selvkonstruert tresteamer er det første vi møter.

– I denne kassa dampes bordene, og det skjer ved hjelp av en trykkflaske og en krabbekoker, forklarer han.

I motsatt ende av lokalet er båt nummer to under bygging. Det er byggelaget til Erling Stene Martinsen og Lasse Einar Wara som holder på med å tilpasse et bord til kjølen, og denne kvelden er det kun de to som er på vakt.

– Her må det trikses litt, sier Wara, mens han høvler der bordet skal ligge.

De to karene har valgt å innfelle bordene i kjølen, istedenfor å legge den på utsiden slik det første byggelaget gjorde. Det byr på litt ekstra utfordringer.

– Vi følger malbåten nokså slavisk, og den har innfeldte bord, sier Martinsen. Det er han som eier båten de bruker som mal. Den er i sin tid, trolig en gang på 1980-eller 90-tallet, bygget av Wilhelm Blomli i Nordreisa.

På bildet til venstre er bordet innfeldt i kjølen, på bildet til høyre er den lagt på utsiden. (Kuvat: Pål Vegard Eriksen)

– Hva annet gjør dere annerledes enn det første byggelaget gjorde på sin båt?

– Vi bruker tolv millimeters bord, de brukte femten. Vi regner med noe vektbesparelse, forklarer de.

Det er et tidskrevende prosjekt de har lagt seg ut på. Rutinerte båtbyggere bruker om lag 150 timer per båt, nybegynnerne regner med å bruke atskillig mere tid.

– Vi er begge i full jobb, så vi drar hit på kveldene, sier Martinsen, som til daglig er administrerende direktør i kraftselskapet Ymber AS. Han regner med det vil gå minst en måned til før båten er klar for elva.

Karene er skjønt enige om at de har vært heldig med lokaliteten og fasilitetene på Bjørkly gård.

– Dette er gjerne vinterarbeid, og da må vi kunne stå inne et sted hvor det er litt plussgrader. Vi har vært heldige som har fått tilgang til disse fasilitetene, sier Martinsen.

– For eksempel er limen på lamineringa avhengig av en viss temeratur. Vi lager jo alt her inne, sier Wara.

Lasse Wara og Erling Marthinsen er godt i gang med båten sin, men det gjenstår fortsatt mye arbeid før de er i mål. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Håper på en renessanse

Halti nasjonalparksenter AS i Nordreisa er i besittelse av to stakebåter i tre som er bygget lokalt, og begge bærer kvenske navn. Båten «Sisu» ble oppført av Johannes Kvam i 1992 og båten «Hilja» ble oppført av Wilhelm Blomli i 2006. Ser vi bort fra stakebåten, så er den siste trebåten, den såkalte «Reisabåten», oppført så langt tilbake som 1996. Siden den tid er det kun bygget plastbåter lokalt.

– Jeg synes det er litt dumt at det er så mye plastbåter på elva. Trebåter er bedre på alle måter, sier Martinsen, som har kjørt trebåt i om lag tyve år. Han sier det verserer negative myter om trebåten, blant annet at de er tyngre og ikke tåler så mye. Dette mener han er tull.

– Men det er enklere å reparere en skadet plastbåt?

– Jo, det å skifte bord på en trebåt er mer tidskrevende, men så skal det også litt til før det er nødvendig, sier han.

– Det er en helt annen opplevelse å kjøre trebåt, skyter Wara inn. – Det er stilt i båten kontra i en plastbåt, som blant annet har veldig resonnans fra motoren, forklarer han.

– I tillegg er trebåten stivere. Plastbåten bøyer seg gjerne i strømmen ved kryssing, legger Martinsen til.

Lasse Wara bruker sidebordet som mal til bordet på motsatt side av båten. Til venstre ligger en limt spant i klem, og i bakgrunnen skimter vi båten som brukes som mal. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Reisaelva skiller seg ut

Karene anslår at det går cirka ti trebåter på Reisaelva i dag, versus 150 plastbåter. I Alta er situasjonen stikk motsatt; der er det kanskje ti plastbåter, og 250 trebåter.

– Det er Reisaelva som utpreger seg med at det er så mange plastbåter, det er ikke slik andre steder, sier Ottar Remmen.

Han tror en av årsakene kan være at det var få båtbyggere igjen, på samme tid som plastbåten gjorde sitt inntog med det han omtaler som «halleluja-stemning.»

De tre karene er dessuten nokså samstemte under samtalen om hvorfor det er slik: En plastbåt er langt rimeligere, det er også noe mer vedlikehold på en trebåt, da denne må smøres hvert år. I tillegg tar det atskillig lengre tid å bygge en trebåt, mens en plastbåt kan støpes på noen få kvelder.

– Vi håper dette prosjektet, og flere synlige trebåter, skal bidra til at Reisabåten i tre skal få sin renessanse, sier Martinsen.

Det er bare et par båtlengder mellom produksjonslokalet på Bjørkly gård og bredden av Reisaelva. Her håper Ottar Remmen å kunne sette minst én båt på vannet når de inviterer til elveslipp av Reisabåten den 11. juni under Paaskiviikko. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Fikk starthjelp utenfra

Initiativtaker Ottar Remmen understreker ovenfor Ruijan Kaiku at den hjelpen prosjektet har fått fra båtbyggere i Alta har vært gull verdt og at det i seg selv sier noe om hvordan ståa er i Nordreisa.

– Det er ikke lengre så mange å ta av som kan denne kunsten. Vi har fått hjelp fra Tor Inge Lethigangas og Arne Helstrøm Jørgensen, som begge bygger båter i Alta, og det har vært utrolig nyttig for oss. Vi er veldig takknemlig for det.

– Det er ikke så stor forskjell på Altabåten og Reisabåten i dag. Altabåten har et ekstra bord, den skal tåle bølger og strykene, sier Remmen.

– Mens vi er opptatt av at det skal bære godt i lite vann, tilføyer Martinsen.

Heller ikke i Alta er byggetradisjonen helt trygg. Det er ikke så mange båtbyggere igjen.

– Kan det bli nødvendig med et slikt kurs i Alta også etter hvert?

– Det kan det, avslutter Remmen.

Produksjonslokalet på Bjørkly gård i Reisadalen. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)