– Et viktig kvensk løft for Vadsø

– Jeg er optimistisk på vegne av kvenske kulturminner og kvensk kulturminnevern, sier Mia Krogh, avdelingsleder ved Vadsø museum – Ruija Kvenmuseum. (Foto: Arne Hauge)

 

– Vi er kjempeglade for kvensk språksenter og samlokaliseringen, sier Mia Krogh, avdelingsleder ved Vadsø museum – Ruija kvenmuseum.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Vi har tidligere fått med oss de fine ordene da ordfører Bønå, fylkesmann Vik Aspaker og fylkesordfører Vassvik var med på å erklære Vadsø kvenske språksenter for offisielt åpnet. Det var den 15. mars i år, der arrangøren også holdt et miniseminar med foredragsholdere som professor emeritus Einar Niemi, NKF-leder Hilja Huru, samt avdelingsleder Mia Krogh ved Nye Vadsø museum – Ruija kvenmuseum.

Saken er at Vesisaaren kväänin kielisentteri har kontor på museet, et faktum Krogh visste å sette pris på da hun i det faglige miniseminaret snakket om kvensk kulturminnevern.

Sambruk av museet

– Det er et viktig løft for oss på museet å ha fått språkkompetanse som vi kan benytte oss av. Vi er kjempeglade for samlokaliseringen, og for det positive bidraget til arbeidsmiljøet og ikke minst utvidelsen av det kvenske fagmiljøet, sa Krogh.

Det var høsten 2018 at museet fikk tilsagn om 43 millioner til ombygging og oppgradering. Også Vadsø kommune bidrar betydelig, slik at Krogh kunne vise til et totalbudsjett på noe over 60 millioner, med ønske om å bli et kraftsenter for kvensk og norskfinsk kultur på nasjonalt nivå. Ønsket var også et sambruk av museet med kvenske ressursmiljø, og i dag har språksenteret altså sitt kontor på museet. I tillegg har NKF og den lokale Norsk-finsk foreningen midlertidig kontorplass i bygget.

– Visjonen er å bli et nasjonalt ansvarsmuseum for kvensk og norskfinsk kulturarv, og her ligger samarbeid med miljøene og tilrettelegge for sambruk av museet også i framtiden, sa arkeologen, som etter stilling som formidler ved samme museum, tiltrådte som avdelingsleder i februar i år.

Plan på gang

For det kvenske og norskfinske vil museet være et knutepunkt i forskning, formidling, dokumentasjon og utvikling. Kulturminnevern er også museets mål og oppgave, med forvaltningsansvar for en rekke kommunalt eide bygningsanlegg. Den største utfordringen for slikt arbeid, sa Krogh, oppsto i 2011 da riksantikvaren endret tildelingsvilkårene slik at kommunalt eide bygg falt utenfor. Saken har vært løftet uttallige ganger, uten hell så langt, viste hun til. Og selv om kvenske kulturminner i dag ikke har offentlig vernestatus, kan de vernes særskilt via vedtaksfredning. Her vil eksempelvis en kommunal kulturminneplan kunne definere viktige lokale kulturminner, minnet Krogh om.

– Det er noe som, i vårt tilfelle, Vadsø kommune kan gjøre ved å prioritere kvenske kulturminner i sin lokalte plan. Og jeg vet at en slik plan er på gang, fordi Vadsø kommune har mottatt såkalte kick-midler, kulturminner i kommunen, fra Riksantikvaren via fylkeskommunen, sa hun, og gratulerte Vadsø med midlene. En slik plan skal inkludere innbyggere, med mulighet til å komme med innspill, sa Krogh.

Finnmark særskilt ansvar

Fylkeskommunen og Sametinget har i fellesskap utarbeidet og vedtatt en regional plan for kulturminner og -miljøer for perioden 2017 til 2027, hvor det kulturelle mangfoldet med sitt 3-stammers møte, framheves som ressurs. Også stedsnavn utheves som en kulturell rikdom.
For kvensk kulturarv har Finnmark en særskilt posisjon, og derfor et særskilt ansvar for aktivt vern av bygninger, tjæremiler og andre fysiske spor, framgikk det av Kroghs innlegg. Flere instanser ser det som viktig å få utviklet en forvaltningspraksis som kan kompensere for mangel på formelt vern av kvenske kulturminner. Krogh anså det som positivt at kvenske kulturminner løftes inn i nevnte plan, men sa at den nok også bar en smule preg av at man vet forholdsvis lite om kvenske og norskfinske kulturminner.

– Men det kan man velge å se optimistisk på, for da er det et stort potensial for å lære mer, sa Krogh, som for øvrig også er med i styret for Vesisaaren kvääni kielisentteri.

Bare å følge med

Når det gjelder automatisk fredning av kvenske kulturminner, så har Finnmark fylkeskommune, Fortidsminneforeningen, og Norske kveners forbund levert innspill til den kommende stortingsmeldingen om kulturminnepolitikk, som skal på høring forhåpentligvis i siste halvår av 2019. Forslaget er ei fredningsgrense ved 1917 for kvenske kulturminner, støttet også av Sametinget.
– I tillegg har kulturkomiteen på Stortinget også bedt om at ei fast fredningsgrense blir vurdert i denne meldingen, så her er det bare å følge med, oppfordret Krogh.

– Oppsummeringsvis er jeg optimistisk på vegne av kvenske kulturminner og kvensk kulturminnevern, sa Mia Krogh, som har kvensk og norskfinsk kultur og historie som viktig del av sin bakgrunn; hun vokste opp i Kongsfjord i Berlevåg kommune, med røtter både i Vadsø og bygdene ved Varangerfjorden. Med mor fra Finland lå oppvekstvilkårene til rette for at Mia i dag snakker flytende finsk.

Håper på flere

Foruten Krogh, består senterets styre av Lise Svenning og Trygg Jakola.

– Utadrettet og oppsøkende virksomhet, for eksempel besøk ved barnehager og skoler, blir en svært viktig del av den daglige driften. Dette er en viktig dag for kvensk språk, en viktig dag for Vadsø, og en viktig dag for kvensk språk i Vadsø. Nå håper vi på flere kvenske språksentre, sa Jakola.
Etter 2019 er senteret lovet en årlig statlig finansiering på 775.000 kroner. Det er i minste laget i forhold til driftsbudsjettet på rundt en million, slik at noe av arbeidet framover vil være å få tak i resten.

Som vi ser, Krogh så lyst på den kvenske og norskfinske saken. Det gjorde for så vidt også NKF-leder Hilja Huru, selv om rammebetingelsene for kvensk revitalisering stadig er i mørkeste laget.

Røtter i Pasvik

Huru viste til at kvenske, som arvespråk og opprinnelig språk, ble svært hardt rammet av en langvarig fornorskning. Konsekvensene for selvfølelse og språkbruk ble dyptgripende. Men også omskifteligheten i vårt moderne samfunn og andre forhold virker inn i tapet av språkbrukere, viste hun til i sitt innlegg, hvor hun særlig tok for seg framtiden for kvensk språk, samt implisitt også kvenenes framtid.

Hilja Huru har røtter i Pasvik og Skallelv, hun er leder på tredje perioden for Norske kveners forbund NKF-RK, og innledet med dystre funn fra en undersøkelse publisert i 2013: Det står dårlig til både med meänkieli i Sverige, karelsk i Finland og aller verst med kvensk i Norge.

– I de Skandinaviske landene står det generelt dårlig til med disse finsk-urgiske språkene, sa hun.

Skredet løsner?

Lederen mente likevel at samtidig som kvensk språk kjemper for å overleve, har det blitt gjort – og gjøres stadig mye positivt når det gjelder rettigheter og beskyttelse. Hun viste til minoritetsspråkpakt, rammekonvensjon og barnekonvensjon, noe som samlet sett bør gi grunn til håp ikke kun for kvenenes framtid, men også språkets.
På listen over gode tiltak ligger det blant annet inne en utvikling av språkundervisningen i skolen, herunder implementering av kvensk også i andre fag. En etterlengtet lærerutdanning kommer på plass til høsten, 4 språksentre er på plass, Tana, Alta, Tromsø og kanskje også Oslo peker seg ut som naturlige steder for flere, språkreir har blitt en suksess, og tiltak for bedre og sterkere mediesatsing ligger inne nedfelt og erkjent som viktig satsing.

– I forhold til utviklingen for kvensk de siste tjue årene, har det har skjedd veldig mye nå i de helt siste årene. Bit for bit kommer ting på plass, men om skredet har løsnet, det er jeg ikke sikker på.

– Det gjenstår å se om skredet er i ferd med å løsne, sa lederen, som oppsummeringsvis må kunne betegnes som optimistisk i forhold til en lysende kvensk framtid.