Etnisitet i endring: Hva heter de egentlig, mon tro?

Hva het de egentlig? Hva kalte de seg for? Eira Söderholm har sett på saken. Her et håndkolorert bilde av tjærebrenning, år 1928. (Foto: Anders Beer Wilse/Norsk Teknisk Museum)

 

«Hvorfor er det så mange som ønsker å bruke det nye norske lånordet kvääni om seg selv?» I denne kronikken drøfter Eira Söderholm historikken til de navn den finskættede, norskboende befolkning tradisjonelt har brukt om seg selv. Resymé på kvensk nederst.

 

Eira Söderholm

 

Kjært barn har mange navn, pleier man å si. Og om ikke kvener er kjære barn, hvem kunne det vel da være? Så det er klart at kvenene også har mange navn. På norsk han man kalt dem kvener, finlendere, finskættede og hvem vet hva. Men hva heter de på eget språk? Kveenit, kväänit, kainulaiset, lantalaiset? Og vel ikke suomalaiset også? Det er dette jeg vil prøve å finne ut av i denne artikkelen.

I den berømte romanen Tre stammers møte (1918) av Carl Schøyen hadde kvenjenta Brita fra svensk Pajala følgende tanker om navnet på sitt folk:

«Engang nevnte hun [Brita] at kvænnavnet måtte være kommet av kainu eller kainulainen som i vore fædres mål er lavlandsboer. Se derfor, sagde hun, bærer kvænerne i det lavlændte Kalix endnu idag det navn. I Nord-Sverige kalder vort folk sig ellers for lantalaiset efter Lanta, som er deres navn på de svenske kvænlande – og sproget er der Lannan kieli. Men i Stor-Finland er sproget Suomia og folket suomilaiset – endskjønt de alle fordum er sprunget av et folk og tilhørte en stamme og en tunge.»

Så her har vi navnene kainulainen, lantalainen og – vi skal unnskylde Schøyen for skrivefeilen – suomalainen. Av disse har jeg selv brukt ordet kainulainen om kvener i de kvenskspråklige tekstene mine, blant annet i den kvenske grammatikken (Kainun kielen grammatikki 2014, Kvensk grammatikk 2017) og undervisningsmaterialene, og forsvart bruken også for eksempel i Ruijan Kaiku, første gang faktisk allerede i nummer 7/1996. Siden har Kvensk institutt i Børselv blitt døpt til Kainun insitutti på eget språk, ordet blir brukt i lærebøkene til skolebruk og så videre. Så hva er problemet?

Første gang jeg begynte å tvile på ordet kainulainen var vel for over 20 år siden da jeg ved en eller annen anledning nevnte for Bertil Isaksson, journalist for Meänraatio i Sverge, at vi i Norge har planer om å bruke det som benevnelse på norske kvener, og at navnet vel også kunne passe på dem i Sverige, siden begge minoritetene opprinnelig hørte til det finskættede folkeslaget kainulaiset. Bertil ble veldig forundret og sa at kainulaiset – eller rettere kaihnuulaiset – de er jo svensker og bor i den svenske kommunen Kalix innerst inne i Bottenviken. Kalix heter jo Kainuu hos tornedalingene. Men jeg – og flere andre – tok navnet i bruk for det.

Etter hvert – etter at jeg grundig har undersøkt saken – har jeg kommet fram til at begrepet er for så vidt helt ukjent for dagens kvener, og er ikke er i finne i eldre tekster heller som refererer til folkespråket brukt av kvenene i Norge.

Ja – et unntak har vi visstnok. Eilert Sundt, faren til norsk sosiologi, gjorde på 1800-tallet omfattende feltarbeid blant folk rundt omkring i Norge, og også blant kvenene i nord. Han var flink til å spørre, og så spurte han noen kvener også om de kjente til ordet kainulainen. Ja, det gjorde de, men så fikk han høre at i Kainuu bodde det flere svensker enn kvener og at det ikke passer å bruke det navnet om kvener, og at de ikke bruker det om seg selv, men bare om Kalix-boere. Men hvor hadde så Carl Schøyen fått det at kven og kainu(u) er opprinnelig samme navn, og at følgelig var også kvenene – i hvert fall hadde tidligere vært – kainulaiset?

Begge ordene, kven og kainu, er meget gamle folkenavn. Den første gangen ordet kven (cwenas) blir nevnt i en skriftlig tekst, er i Ottars beretning til kong Alfred av England ca. år 890. Ordet kainu dukker for første gang opp i fredsavtalen fra 1323 mellom Sverige og Novgorod, forgjengeren til Russland; der heter Bottenviken – som grensen ble dratt til – Kajano More; i den svenske utgaven av fredstraktaten heter havet Helsingh haff. Det russiske ordet Kajano antas å være det samme som det finske ordet kainu, mens ordet helsing viser til svenske helsinger ved Bottenviken.

Den svenske historikeren Johannes Messenius var den første som i sin «rimkrønike» fra 1620-tallet forbandt ordene Kvenland og Kajaneland sammen – bare at han visst nok i krøniken mener at sammenligningen var feil. Messenius skrev krøniken mens han satt i Uleåborg festning som fange, og ble sikkert da kjent med folkespråket på stedet også.

Men ganske overraskende ble ordene kven og kainulainen for første gang framstilt som synonymer i en danskspråklig over-settelse av en tysk historiebok fra 1743. Der er det å lese at en av de tre finske stammene er «Kvæner (i det Tschudiske Kainulaiset d.e. Lavlandets Folk; i det Oldnorske: Kvenir.)»

Etterpå har forskere skrevet tusenvis av sider om disse to ordene, kvæn og kainu, og prøvd å finne ut om de har samme opprinnelse, om det norske ordet er lånt fra finsk eller det motsatte, og om de sikter til et og samme folkeslag, og om de kanskje viser til det samme folket som man siden 1700-tallet kjenner som kvener i Nord-Norge. Helt til våre dager har de fleste forskere ment at ja, ordene kven og kainulainen, om ikke i dagens ordbruk, i hvert fall tidligere har vist til samme folkeslag, og at de er lån fra hverandre, enten den ene veien eller den andre veien. Så det er likheten mellom ordene, ikke betydningen, som har ført til at det norske ordet kven har blitt oversatt med kainulainen på finsk.

Denne oppfatningen festet seg både i Finland og Norge også til mer daglig bruk i aviser, skjønnlitterære tekster, faglitteratur og skolebøker. Siste gang jeg har funnet ordene framstilt som synonymer i en norsk lærebok, er fra 1917 da Norges geografi av Hans Reusch fastslo at «Ordet kvæn er en norsk form av kainulainen, som betyr en person fra Østerbotten».

Nå er det dessverre slik at hele etymologien mellom kven og kainu er meget usikker, ja, til og med usannsynlig – slik for eksempel den mest siterte forskeren Jouko Vahtola i en artikkel fra 1995 skriver (se også Elenius 2018 og Söderholm 2018). I tillegg ser det ut som om ordet kainulainen faktisk ikke har vist til noen finsk «stamme» men heller til svensker. Dette har jeg funnet ut ved noe jeg kunne kalle et arbeidsuhell. Jeg begynne å leite etter ordet kainu eller kainulainen i skriftlige kilder både i Norge og i Finland, og meningen var å finne argumentasjon for bruken av ordet om den finskættede minoriteten i Norge, og for så vidt også i Sverige og den finske Tornedalen som mesteparten av kvenene har sine røtter fra. Og ja, belegg fant jeg massevis av, men ingen dokumentasjon for folkelig bruk av ordet i betydelsen kven. Det ble det motsatte: Ordet kainulainen dukket nok opp i folkelig bruk her og der gjennom historien, men det så ut til å vise til svensker. Og ikke bare i den svenske byen Kalix men også i Tornedalen og langs Bottenviken.

Så konklusjonen min er at nei, kainulaiset er ikke og har heller ikke vært kvener. Det er nok den skriftlige, opprinnelig vitenskapelige, tradisjonen, skolebøkene inkludert, som har ført meg og flere andre, sannsynligvis også Carl Schøyen, på ville veier. Dette er meget beklagelig med hensyn til at jeg så lenge brukte ordet helt konstant da jeg skrev undervisningsmaterialer og andre tekster.

Samtidig med ordet kainu(lainen) begynte jeg å samle inn belegg på ordet lantalainen. Dette var et ord som jeg av og til hørte da jeg holdt på med feltarbeid blant gamle kvener på 1980-tallet. Ja, faktisk, det var vel det eneste ordet som jeg hørte folk selv bruke om seg selv før den etniske emansipasjonen av kvenene mot slutten av 1980-tallet. Selv mente jeg på den tiden at de var jo suomalaiset, altså finner eller finlendere, og argumenterte for bruken av ordet norjansuomalaiset eller ruijansuomalaiset ’norgesfinner’ for å gjøre forskjell mellom finlendere i Finland og folk bosatt i Norge (f.eks. i Ruijan Sanomat 3/1987).

Hva fant jeg ut? I kildene som refererte til folkespråket er benevnelsen lantalaiset det eneste inngruppenavnet jeg klarte å gjenspore. Okay, også ordet suomalainen forekommer. Presten Anders Sommer fra Lyngen skrev i sin journal for årene 1769 og 1770 at nesten alle kvenene i hans prestegjeld er fra Tornedalen, men i tillegg fins det ”een kone fra Finland”. Så fortsetter han: «Qvænerne fra 1ste sted kalde Sig Selv Landa-laizet fra siste Steed Suoma-laizet. Dog er det eet Folk.»

Også Johan Beronka, som var prest i Vadsø fra 1924 til 1930, og som før den tiden hadde jobbet som kapellan i Kistrand (Porsanger), sier klart fra at det folket som nordmenn kaller kvener på eget språk heter lantalaiset. Det er også det ordet Beronka bruker i alle de tekstene han har skrevet om kvenene i Vadsø. Beronka var fødd og oppvokst i Vadsø og av kvensk ætt.

Også den tidligere siterte Eilert Sundt legger lignende vitnesbyrd. Etter å ha diskutert ordene kainulainen og suomalainen konstaterer han: «Men selv kalde de norske Kvæner sig jevnligt med det Navn Lantalainen.»

I mine øyne synes det åpenbart hva som er forskjellen mellom ordene suomalainen og lantalainen: Suomalaiset var folk fra den administrative enheten som hette Finland, lantalaiset folk fra Tornedalen. Men her må vi ta hensyn til at før år 1809, da det nåværende Nord-Finland ble innlemmet i Storfyrstedømmet Finland, gikk grensen mellom ”Finland” og ”Sverige” langt lengere sør. Altså har brorparten av norske kvener sine røtter i Sverige, ikke i Finland. Jeg har i en artikkel fra år 2018 argumentert for at Tornedalen i gamle dager har hett Lanta på folkemunne, og da er det kort vei til at folk derfra hette lantalaiset.

Denne forskjellen mellom den gamle bruken av ordene kan kanskje forklare også hvorfor folk i Øst-Finnmark helst har ønsket – og en del ønsker fremdeles – å kalle seg suomalaiset, på norsk norskfinner. Der har jo mange røtter i et område som faktisk har hett Finland da deres forfedre på 1800-tallet bosatte seg i Norge.

Men hvorfor duger ikke ordet lantalainen for dagens emansiperte kvener? Hvorfor er det så mange som ønsker å bruke det nye norske lånordet kvääni om seg selv? Tross at ordet lydlig passer ytterst dårlig i det kvenske språket.

En forklaring kunne være at ordet lantalainen faktisk har hatt en så sterk tilknytning til Sverige og Tornedalen at den nye etnisiteten ikke lenger føler felleskap med de folkene som bor i det gamle ”hjemlandet”. En annen er kanskje den at ordet oppleves som for samisk: Samene bruker jo ordet láddelaš – ved siden av ordet suopmelaš – om alle finskættede, uansett hvor de bor, og ordet lantalainen blir jo oftest ansett til å være lån fra samisk. Ordet har stor spredning i de samiske språkene, og refererer av og til også til andre fastboende folkeslag enn finskættede. Men låneveien kan også forklares på en annen måte: I de finske dialektene i Satakunta hvor tornedalingene antas å ha sine urgamle røtter, finner vi ordet lanta i betydningen ‘flatt land’, og det er ikke umulig at  navnet Lanta har tilknytning til det ordet. Men dette krever mer forskning.

Her kommer vi til en tredje forklaring hvorfor ordet lantalainen ikke smaker for ”nykvenene”: Det finske ordet lanta kan også bety ’møkk’ eller ’gjødning’, og det er vel de færreste som vil bli kalt ”møkkafolk”. Men denne betydningen av ordet er av nyere dato, og på kvensk har møkk bestandig hett sonta. Så her tror jeg at det er finlendere fra Finland som har ødelagt ordet. Ja, jeg mener at det er bemerkelsesverdig at til og med Olav Beddari, den store forkjemperen for at kvener ikke er kvener men finner eller finlendere, i sin tid forsvarte begrepet lantalainen i en diskusjon med Einar Niemi og skrev: «Ordet lanta i «lantalaiset» betyr slett ikke møkk. Ordet kommer av land. Lantalainen er en jordbruker eller fastboende. Den dobbelbetydningen som Niemi nevner, har aldri vært noe problem for oss. I våre dialekter heter møkk «sonta».» (Finnmarken 24.3.1991.)

Det kanskje mest tungtveiende argumentet er likevel det at den kvenske etnisiteten har endret seg siden 1980-tallet. Den yngre generasjonen snakker ikke kvensk og har mistet kontakten med det kvenske språket slik det ble snakket av de eldre, altså den generasjonen jeg ble kjent med da jeg for over 40 år siden flyttet til Norge. De opplever at, okay, meänkielitalende i Sverige er nok et slags søsterfolk, men har klart forskjellig etnisitet fra kvenene i Norge. Også kampen om å hete kven på norsk har gjort sitt. Så vi kan si at etnisiteten til de som mener at de heter kvääni er en annen enn den de gamle lantalaiset hadde.

Og når alt kommer til alt: Folk har jo – både som en gruppe og hver for seg – rett til å bestemme hva de heter. Om så å bruke et nytt lånord fra majoritetsspråket om seg selv på sitt eget språk!

 

Kilder:

Beddari, Olav: Niemis «kongelige» kvenaksept. I Finnmarken 24.5.1991.
Beronka, Johan: Ruijan suomalaiset. Manuskript i Finnmark fylkesbibkiotek, Johan Beronkas privatarkiv A-0098, eske 3.
Beronka, Johan: Syntaktiske iagttagelser fra de finske dialekter i Vadsø og Porsanger. Videnskapsselskapets Skrifter. II. Hist.–filos. Klasse. 192. No. 10. Kristiania 1922.
Elenius, Lars: Were the “Kainulaiset” in the Kalix River valley Finnish or Swedish-speakers? I Acta Borealia 2018.
Hübner, Johan: Johan Hübners Fuldstændige Geographie. D. 2: Om Danmark, Norge, Sverrig, Preussen, Polen, Rusland, Ungarn, Tyrkiet, Asia, Africa, og America, og de ubekiendte Lande. Overs. og rettet efter det Aar 1743 udkomne fierde tydske Oplag. Kiøbenhavn 1744.
Julku, Kyösti: Kvenland – Kainuu. Oulu 1986.
Lindbach, Harald: At faae disse Folk i et og andet forbedrede – Misjonærer i Lyngen på 1700-tallet. I Menneske og miljø. Årbok for Nord-Troms 2006.
Messenius, Johannes: Suomen riimikronikka. Suomalaisen kirjallisuuden seura 2004.
Reusch, Hans: Norges geografi. 2. Bygder og byer. Kristiania 1917.
Schøyen, Carl: Tre stammers møte. Kristiania 1918.
Sundt, Eilert: Om Finnerne. I Folkevennen 1863.
Söderholm, Eira 2018: Lantalaisia Suomesta ja suomalaisia Lannasta – vai kuinka se entiseen aikaan menikään? Kirjalliset lähteet kertovat. I Kuinka mahottomasti nää tekkiit.  Juhlakirja Harri Mantilan 60-vuotispäivän kunniaksi. Oulu 2018.
Söderholm, Eira: Miten kainulaisista tuli kveenejä? I Ruijan Kaiku 7/1996.
Söderholm, Eira: Rakkaan lapsen monet nimet: kveeni vai ruijansuomalainen. I Ruijan Sanomat 3/1987.
Vahtola, Jouko: Keitä olivat kveenit, kainulaiset ja pirkkalaiset? I Hiidenkivi 1/95.​

 

Her følger kronikken i resymé på kvensk, skrevet av Eira Söderholm

Mikä niitten nimi oon? Etnisiteetti muutoksessa

Artikkelissa mie kirjoitan siitä mitä nimmee Norjan puolela assuuvat suomensukuiset oon tradisunaalisesti käyttänheet ittestä. Muistelen kunka mie olen freistanu löyttäät argumenttii sen puolesta ette het oltais omala kielelä kainulaiset, mitä sannaa oon piđetty ette se oon sanan kven etymoloogilinen vastaus, ja mitä mie itte olen käyttäny heistä. Tämmöisestä en kuitenkhaan ole löytäny mithään tiettoo, ainoa mitä ihmiset itte näyttää ette oon pitänheet ittestä, oon sana lantalainen.

Sana lantalainen taas tullee siitä ette sitä oon piđetty Tornionlakson asukkhaista, ja itte Tornionlaksoo oon varhemin käsketty nimelä Lanta. Tätä tođistaavat vanhaat kirjaliset lähtheet, ja sitä sannaa lantalainen mie kuulin ette ihmiset itteki Pohjais-Ruijassa piđethiin omasta ittestä vielä silloin ko siiryin asumhaan Ruijhaan 1970-luvun lopussa.

Sana suomalainen taas oon ollu – ja oon – passeli niile joitten esivanhiimet tulthiin 1800-luvula Suomen suuriruhtinaskunnasta, siltä alalta mitä viralisesti käskethiin nimelä Suomi.

Sana kvääni oon uusi ruijan kielestä otettu lainasana, ja äänelisesti se passaa huonosta omhaan kielheen. Sen lissääntynny käyttö tođistaa sen puolesta ette uusila emansipeeratuila sukupolvila jokka ei juuri ennää saata puhhuut ommaa kieltä, oon etnisiteettiki muuttunu, ja sillä se oon luonolinen nimivalinta heile.