Hva sa de og hva gjorde de, de som bygde og bodde og som sørget for livberging og nyvinning? I fordums tid var det gjerne tilreisende, eksempelvis misjonærer og statsansatte menn, som dokumenterte det lokale livet. Kildene er massive, men fins spredt i inn- og utland. Å få dem digitalisert og på sikt samlet i et eget dokumentasjonssenter pekes på som fruktbart. (Illustrasjonsfoto: Arne Hauge)

 

Klar anbefaling fra forsker og statsarkivar Harald Lindbach.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

– Det er klart det er behov for å gjøre mer for kvensk. I dag er kildene svært spredt, det er dyrt å reise fra plass til plass, og det krever spesiell fagkunnskap. Det jeg tenker meg, er et ordentlig dokumentasjonssenter hvor man på ett sted kan få ut alle kildene som fins.

Det var forsker Harald Lindbach som la fram hva han hadde tenkt, det skjedde under seminaret om kvensk/norskfinsk immateriell kulturarv i Halti forleden, arrangør var seksjonen i Norges musumsforbund som styrer med nevnte kulturarv.

– Drømmen for meg hadde vært å få en institusjon som på det viset tok vare på kvensk historie. På sikt er også et kvenskspråklig arkiv en del av drømmen, og da trengs det folk som kan kvensk, klargjorde forskeren.

I den grad det i dag er mulig å finne og forstå gamle kilders omtale av det kvenske, har forsker Harald Lindbach meget god oversikt over feltet. Et kvensk dokumentasjonssenter vil kunne samle det man vet på ett sted. Og kanskje kan det ligge i Nordreisa? (Foto: Arne Hauge)

Materialet er overveldende, viste Lindbah til, og befinner seg mange steder i inn- og utland. Det er også vanskelig å tolke. Til alt hell har man kommet langt med å bruke kunstig intelligens. Har man 50 sider av håndskriften kan man i dag stole på maskinene, at de gjør minst like bra jobb som tradisjonell transkripsjon.

– Det går framover, men vi står overfor en utrolig stor jobb i Arkivverket. Alt skriftlig materiale siden 900-tallet skal digitaliseres. Å sørge for at noen kan finne det igjen er kanskje en enda større jobb, sa han, og sa at Arkivverket står i en mellomposisjon mellom det tradisjonelle lesesalsbaserte og ei framtid man ikke helt kjenner. Men altså driver og utvikler.

Mer lærdom fra Lindbach her: – Ei dramatisk tid som presset folk på flukt

Lindbach viste til at vi i dag har en del dokumentasjonssentra i Norge og at de fungerer meget godt. De tar nødvendigvis ikke selv vare på arkiv og gjenstander, men forteller historier. Forskeren sa han anså et kvensk dokumentasjonssenter som et godt middel, og noe å bygge videre på. For det er behov,  sa Lindbach seg helt sikker på. Hva folkelig interesse angår, viste han til åpne arrangementer vedStatsarkivet i Tromsø, da er det alltid fullt hus.

– Det er er mangel på informasjon og tilgang, som samfunnet bør gjøre noe med. Jeg tenker at det enkleste er oppbygging av et slikt dokumentasjonssenter. Det kunne skjer her, sa han og pekte implisitt på Halti næringslivshage og Halti kvenkultursenter, eller et annet sted.

– Det kan også være digitalt, men helst en plass du kan besøke, sa han.

Det kvenske fins, men det fins spredt over alt. I museer, i biblioteker, i eldre håndskrifter, i Danmark, i misjonskollegiets arkiv, det fins massevis i Finland, og i Sverige. Til dels massive kilder utenfor rikets grenser,  som et eget kvensk dokumentasjonssenter vil kunne samle og gjøre langt mer tilgjengelig for folk flest, forskere inkludert.

Lindbach la fram senter-tanken under sitt foredrag om «Kvenene på 1700-tallet, hva kan arkivene fortelle oss?»

– Arkivene kan selvfølgelig fortelle oss utrolig mye. Problemet er ikke at det mangler på kilder, men at de er vanskelig tilgjengelig og vanskelig anvendelig, og dessverre at kunnskapen om skrifttyding har vært i forfall i lang tid i samfunnet vårt.

Selv tyr Lindbach ofte til svenske kilder. De går som regel dypere og mer nyansert til verks enn for eksempel norske tingbøker. Til saken, og som eksempel på utfordringen man må løse, viste han salen et bilde fra riksarkivet i Sverige. En kjempedonge dokumenter han selv har gått gjennom. Bøkene, i dette tilfellet «Lappmarkens ecklesiastikverk» fra 1700-tallet, er i tillegg bundet slik at når de brettes ut, så henger arkene sammen. Man får ikke sett det innerste, må delvis gjette seg til hva som står. Det er umulig å skanne og kopiere uten å ødelegge den materielle kulturarven, sa Lindbach.

Vi tar med at det i Arkivverket planlegges for en voldsom digitalisering for framtiden, da vil det komme mye materiale også om kvensk. En «digital komplett» i et senter for eksempel i Nordreisa i Troms, vil løse mye av den utfordringen, kan det konkluderes.