Liss Gundersen hadde med seg kvenflagget til nesten 6000 meters høyde. – Helt naturlig for meg, sier hun til Ruijan Kaiku. (Kuva: Privaatti)

 

Altaværing deltok på ren jentetur til verdens høyeste frittstående fjell. – Jeg er stolt av at hele gruppa klarte det.

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

– Det var hardt, men veldig verdt det. Vi gikk i dagesvis for å oppleve 20 minutter på toppen, men det var en drøm som gikk i oppfyllelse.

Det sier Liss M. Gundersen (55), som for om lag tre uker siden besteg Kilimanjaro, Afrikas høyeste fjell og verdens høyeste frittstående fjell, som ruver hele 5895 meter over havet. Hun er fra Alattio/Alta, og jobber til daglig som jordmor ved fødeavdelinga ved Klinikk Alta.

Turen var organisert gjennom det norske selskapet Ekspedisjonsreiser, og det unike denne gangen var at hele gruppa på fjorten deltakerne bestod utelukkende av kvinner.

Identitetsbevisst

En annen mer eller mindre unik sak er at Gundersen hadde sørget for å pakke kvenflagget med seg, slik at hun kunne ha det med på det «obligatoriske» bildet på toppen. Dette er, så langt Ruijan Kaiku kjenner til, en bragd selv ikke Kristin Harila kan skilte med.

– Det bildet må vel være historisk i kvensk sammenheng?

– Jeg vet ikke, for meg er det helt naturlig å ha det kvenske med, det er min identitet. Jeg har aner i Børselv, det er der jeg er «hjemme», og min mor var nokså aktiv i det kvenske miljøet, sier Gundersen.

Hun er datteren til avdøde Dagny Olsen, som Ruijan Kaiku skrev om i vår aller første nettsak, som kom ut på lille julaften i 2013.

– Mine besteforeldre snakka kvensk, tanter og onkler også, og mamma kunne ikke norsk da hun begynte på skolen. Men min generasjon lærte det ikke, sier hun, og tilføyer:

– Hver gang jeg som barn kom inn i rommet, så ble det slått over til norsk. Jeg har vel innsett at jeg aldri blir å lære språket. Mine tanter og onkler praktiserer det heller ikke lengre, sier Gundersen.

Hun forteller at mora var veldig stolt da Nordlyskatedralen i Alta ble åpnet på tre språk tilbake i 2013.

– Mamma var den som stod for den kvenske delen, sier hun.

Hun forteller at hun arvet en kvendrakt etter sin mor.

– Min datter har også kvendrakt. Hun var veldig mye sammen med ämmi, og har det kvenske veldig i seg, sier Gundersen.

Tydde til popcorn

Det var den 10. februar i år startskuddet gikk for turen hennes til Kilimanjaro, nordøst i Tanzania. Toppen ankom følget først flere dager senere, på morgenen den 15. februar.

– Det ble mange dager i telt, et slags campingliv der vi gikk fra camp til camp, for på den måten å venne oss til stadig tynnere luft. Jeg vet at noen turer er en natt mindre, men samtidig er det høyere risiko. De færreste har jo vært på en slik høyde, sier Gundersen.


OVER HALVVEIS: Teltcamp på cirka 3600 meter over havet. (Foto: privat)

– Man går litt opp, så får man ubehag og går litt ned igjen. I likhet med alle i turgruppa, kjente også jeg på diverse ubehag underveis. Jeg fikk for eksempel problemer med å spise på et tidspunkt, jeg ble uvell av å ta til meg mat. Hodepine er et vanligere problem, sier Gundersen.

Heldigvis for henne hadde hun tilgang på popcorn.

– Det gikk i popcorn og vann når det stod på som verst med kvalmen, sier hun.

Det klortilsatte vannet de fikk var imidlertid ufyselig, ifølge henne.

– Jeg klarte det ikke, så jeg brukte kokt vann istedenfor. Det hadde jeg over på drikkeflaska og lot det avkjøle. Vi skulle jo helle nedpå minimum tre liter vann daglig, sier Gundersen.

Ren jentetur

Altaværingen forteller at dette er første gang hun gjør en ekspedisjon i denne størrelsesorden, og at hun slett ikke er noen fjellklatrer til vanlig, selv om hun har vært på Galhaupiggen, Besseggen, Via Ferrata Loen her hjemme.

– Jeg er en nokså vanlig person som jobber fulltid som jordmor og som liker å gå fjellturer, sier 55-åringen.

Ettersom ingen av venninnene er spesielt glad i lengre turer, endte det med at hun meldte seg på Kilimanjaro-reisen alene.

– Jeg kjente med andre ord ingen i turgruppa jeg meldte meg inn i, sier Gundersen.

– Dette var første gang Ekspedisjonsreiser arrangerte en ren jentetur. Med oss hadde vi et helt crew som hjalp med bæring og diverse. De vil ivareta oss som er på tur, blant annet med egen kokk, dotelt og doansvarlig.

Man kan jo ikke la den slags bli liggende igjen. Det er tross alt 30 000 andre som bestiger Kilimanjaro i året.

– Jeg er positivt overrasket over hvor lite søppel det var i omløp.

Gundersen er stolt både av seg selv og resten av turfølget.

– Jeg er stolt av at hele gruppa klarte det. Man bygger et spesielt samhold, selv om man er forskjellig og responderer ulikt til ulike tider. Vi motiverte hverandre hele veien.

Alvoret var imidlertid ikke lengre unna enn at de kunne se det.

– Vi så at folk måtte snu og så folk som segnet om, sier hun.

Drømmevær

Gundersen forteller at de sov i skråninger, men stort sett gikk i kupert underlag.

– Det var variert natur. I lavlandet var det tett skog, man så apekatter, blomster og et frodig landskap. Og så ender turen i et månelandskap til slutt, med stein og sand.

Hun forteller at Kilimanjaro ikke innebærer klatring og at følget går usikret, men at turen krever ordentlig skotøy.

– Det var helt overkommelig, og når man får litt tid på seg, så ser man hvor man bør gå.

Det var lagt opp til sju til åtte timers gange på dagtid, foruten nest siste dag med fem til seks timers gåing, før de skulle ut på sjarmøretappen som skulle gjennomføres på nattertid.

– Før siste økt sov vi to timer på leir, så åt vi, sov to nye timer, før det var avgang klokken halv tolv om natten. Vi gikk hele natten, i cirka ti minusgrader og ingen vind. Det kunne vært snøstorm, men vi slapp unna, sier hun.

Det siste døgnet var døgnet med mest gåing, ettersom turfølget skulle ned igjen samme dag. De ankom toppen i åttetiden på morgenen.

– Jeg var utrolig spent, og så fikk vi en vanvittig soloppgang. Man blir euforisk, og skjønner at man er høyt oppe. Man ser utrolig langt. Vi fikk et drømmevær i belønning for strevet.