Randi Emaus og Gulla Boland (til høyre) hadde med seg ukeblader fra en svunnen tid. (Foto: Frank Halvorsen)
Ukeblader og sanghefter – en del av fornorskningen? Ekstra stoler måtte til da Alta museum ba folk stikke innom med gamle kvenske ting.
Frank Halvorsen og Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no
– Ukeblader var hellig. Man byttet blader og snakket seg i mellom om dem. Så fikk jeg vite at i fornorskningsprosessen, altså at kvenene skulle lære seg norsk, så fikk de to gratis abonnement på Norsk Ukeblad. Det gikk på en måte inn i kulturen, og da fikk jeg en aha-opplevelse.
Det sier Randi Emaus, hun og Gulla Boland er begge fra kvenrøtter-sterke Langfjord i Alta kommune. De valgte ukeblader da de nylig deltok på «Skrot eller skatt» hos Alta museum. Mye folk stilte med ting og tang, ting som ble avfotografert og vurdert som kandidater inn i utstillingen Tuulessa – I vinden.
– Også jeg fikk den samme aha-opplevelsen om ukebladene. Folk ble jo ganske gode i norsk, sier Boland. Hennes bestemor snakket kvensk, men lærte det ikke til ungene. «Hyvä tyttö» og få andre ord er tilbake, resten er glemt. Den kvenske praten på Samvirkelaget i Langfjord er borte. Boland tok også med et sanghefte fra 1909, hun sang oss en uutslettelig norsk trudelutt – Alle fugler smaa – før hun ga oss noe å tenke på:
Sanghefte fra 1909. I Gulla Bolands eie. (Foto: Frank Halvorsen)
– Jeg tror det var mer ganglig og lettere å tilegne seg et språk via sangen, enn bare å konversere. Samtidig var det en sosial prosess, man gjorde noe i lag.
Til vårt for-øvrig spørsmål om sommermaten rømmekolle, folk i leia sier «rømkolla», gjorde Boland og Emaus det klarte at rømkolla, ja den er kvensk.
Det mener nok også Solveig Thomassen, hun stilte med rømkollestativ.
– Ja, selvfølgelig. Hundre prosent, rett i kjernen.
Stativet har plass til rømkolla i høyden og er arv fra mors-siden av familien.
Solveig Thomassen tok med seg rømkollestativ, nedarvet på morssiden. (Foto: Frank Halvorsen)
– Bestemor Edel Jakobsen hadde fjellstue på Bingis, og stativet var i daglig bruk. Men så kom krigen og evakueringen og senere ble det vel skrotet bort under generasjonsskiftet for alle sånne funksjonelle ting. Alt skulle bli så lettvint. Men så dukket det opp igjen og ble i familien, sier Thomassen. I dag er stativet mer et klenodium, minst 80-90 år gammelt, det står på kjøkkenbenken hennes.
– Det er noe av det mest kvenske jeg vet. Fordi rømkolle var hverdagskosten til kvenene, sier Thomassen.
