– Med noe overtalelse tok prestene våre tak i kvensk trosopplæring og kvensk kirkeliv. Det var bra, for det må vi ha i vår trekulturelle kommune, sier Egil Borch. (Foto: Arne Hauge)

 

Det gjelder å ikke gi seg.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

I vår og sommer har kirken fått mye kritikk for det kvener mener er unnfallenhet knyttet til kvensk kirkeliv. Faktisk har etablering av kvensk trosopplæring sjelden eller aldri vært en dans på roser, verken økonomisk eller åndelig. Selv i en kvenkommune som Porsanger var veien kronglete, og var det ikke for at stedets kirkeliv hadde en helhjertet kven i sin midte, sto de nok den dag i dag uten kvensk tilbud.

– Det er nok dessverre riktig. Vi hadde ingen ting, så jeg valgte å satse. Det tok tid, men jeg fikk overtalt prestene våre til å starte med kvensk trosopplæring, og kvensk kirkeliv. Hadde jeg ikke satset så ville det nok vært dødt i dag, det er nok korrekt, sier mannen bak det hele og leder av Kirkelig fellesråd, Egil Borch. Smått om senn fikk han likevel nølende prester med på det kvenske laget.

Fantes null

– Hvordan fikk du overtalt prestene?

– Jeg brant så hardt for saken at jeg ga meg ikke, selv om det var litt tungt å få dem i gang. Så jeg syns ikke det er noe rart at prester fra Sørlandet og Østlandet fant det tungt og vanskelig å begynne med kvensk trosopplæring, sier Borch.

Kristen litteratur var et stort problem. Foruten en og annen tale fra gudstjeneste, oversatt av Terje Aronsen, fantes det null. Ei heller for trosopplæringens tradisjonelle målgruppe, småfolket man anser skal komme til Ham. Lapset, barna. Igjen måtte Egil stelle i stand en kortslutning, forbi et søvnig system for å få til noe kvensk.

Tynn lefse

– De fikk et trosopplæringsprosjekt i indre Finnmark prosti, der de skulle jobbe med norsk og samisk trosopplæring. Der hengte jeg meg på, sier Borch, som sier han fikk god hjelp av prosjektlederen. De spurte også IKO forlag om lov til å bruke deres illustrasjoner, med tanke på å lage noe for kvenske barn. Joda, det fikk de.

– Slik startet det, sier Borch, han viser oss den spede start. Ei tynn lefse med bibelsk barneillustrasjon og tekst på kvensk. Tittel Minun kirkkokirja, Min kirkebok, undertittel «Kvænsk vedlegg til «Min kirkebok» prøveeksemplar 2006.»

– Dette er den første vi ga ut fra kirkekontoret i Porsanger. Vi oversatte noen få sider her på kontoret, med våre egne penger i samarbeid med Terje Aronsen. Så kom vi med en ny utvidet utgave i 2008, litt tjukkere med flere sider, sier Egil.

Også for de aller minste

Siden ble det ordentlig bok ut av det, den heter Minun Raamattukirja, og da Porsanger menighetsråd i 2019 fikk 50.000 kroner fra departementet til å lage kristne bøker på kvensk, fikk de også laget en rekke illustrerte småfortellinger for de aller minste barna.

Vi tar med at IKO er et kirkelig pedagogisk kompetansesenter innen religionspedagogikk, kristendom og trosopplæring. De skriver på sin hjemmeside at de arbeider i «skjæringsfeltet mellom religionspedagogisk forskning og praktisk formidling av kristen tro og tradisjon,» der visjonen er å skape rom for kristen tro, håp og undring. Arbeidet rettes mot kirke, hjem, skole og barnehage.