Fikk velfortjent utmerkelse for lang og tro tjeneste

Eilif og Henning har rettet opp i så mange kvenske ord og uttrykk at det nylig vanket heder og ære fra kvenforbundet. I midten ser vi tidligere musikklærer Trygve Enoksen. (Foto: Arne Hauge)

 

I Kvænangen har mangt et kvensk ord og uttrykk overlevd takket være Eilif og Henning.

 

Maureen Bjerkan Olsen

 

Eilif Andersen og Henning Johansen er begge fra Kvænangsbotn, et område som fikk mange finske tilflyttere særlig på 1700-tallet. Språket deres, som da var så levende, lever i dag som spredte ord og uttrykk. Ord og uttrykk det er viktig å ta vare på, og her har Eilif og Henning gjort en langvarig og stor innsats.

Derfor fikk karene nylig hver sin utmerkelse, for lang og tro tjeneste for kvenforbundet. Prisene ble overlevert på 10-års jubileet til Kvænangen qven og sjøsamisk forening, der generalsekretær Ivar Johnsen fra Norske kveners forbund tok seg av tildelingen.

Gamle glemte ord

– Hvorfor vi fikk utmerkelsen? Det var nok fordi vi kan litt av språket som har vært her i distriktet fra gammelt av, bekrefter Eilif og Henning, som blant annet har bidratt jevnlig på de mange kvensk-kursene, eller kvenkafeene, som de lokalt kaller dem.

– Der bidro vi med å lete fram de gamle ordene. Læreren kom fra Nordreisa, og der borte hadde de litt andre uttrykk enn det vi hadde her. Men mange av ordene og uttrykkene var likevel de samme, tilføyer Eilif og Henning.

I skogsarbeid

Karene har særlig bidratt til å finne fram mer eller mindre glemte ord og uttrykk og «siemåter,» og ikke minst; de har bidratt med å rette opp i feil og mangler.  Tidligere musikklærer Trygve Enoksen er nabo med Andersen og Johansen, og sier at veteranene har gjort en spesielt viktig jobb i forhold til faglige ord og uttrykk knyttet til datidens næringer.

– Ord og uttrykk som ble brukt i skogsarbeid er et av flere eksempler. Eilif og Henning har gjort en lang og god innsats for gamle kvenske ord og uttrykk her fra distriktet. Det er høyst prisverdig, bekrefter Enoksen.

Reiste vekk

– Vi synes at det som var igjen av det gamle språket, det fortjente å bli tatt vare på. Derfor ønsket vi tidlig å bidra, sier Eilif og Henning.

Trygve minnes godt et av ordene naboene rettet opp i. Det kvenske ordet for fjære.

– Finlenderne sier ranta, men her i Kvænangen sier vi fierva. Fjæra, sier karene.

– Hvordan syns dere at det kvenske har utviklet seg?

– Egentlig i gal retning. I vår generasjon reiste jo mange vekk og glemte mesteparten, og de som virkelig kunne språket, de har jo dødd vekk. Vi startet egentlig noen år for sent med denne jobben, sier de to gode naboene.