Filmer ble til bok

– Der en film er over når rulleteksten kommer, varer en bok lengre, sier Anstein Mikkelsens om hvorfor han ville gi ut boken «Blå dager og gylne netter».

Heidi Nilima Monsen
heidi@ruijan-kaiku.no

Filmskaper Anstein Mikkelsen har i en årrekke laget filmer om livet og verden sett fra et nordnorsk og kvensk perspektiv. I filmer som Meän kieli – meän siivet, Det tause folkets stille død?,  Äitin sanat, Under en annen himmel og Blå dager og gylne netter møter vi mennesker som som forteller om sitt forhold til det kvenske språket og kulturen.
– Mye av bokas innhold baserer seg på inntrykk, opplevelser og fakta fra arbeidet med disse filmene, forteller filmskaper og forfatter Anstein Mikkelsen.
Han røper at boken ikke er et forsøk på å gi en fullstendig beskrivelse av noe som helst, men at  han i stedet har tatt seg friheten til å boltre seg i de emnene han selv har funnet spennende, i håp om at noen av dem kan være interessante for andre også.

– En bok varer lengre
Boken er fylt med flere nære møter med mennesker som har viktige historier å fortelle. Det er tydelig at boken, i likhet med Mikkelsens dokumentarfilmer, er laget med kjærlighet til Finnmark med dets folk og kulturer.

– Hvorfor ønsket du å lage denne boken?
– En film er over når rulleteksten kommer, mens en bok varer lengre. Jeg har møtt så mange spennende personer som fortjener mer plass, og siden jeg allerede hadde dette materialet, så tenkte jeg at jeg kunne bruke det videre. Jeg ønsket å sette det hele i en sammenheng, og gi et bilde av det flerkulturelle Finnmark med et kvensk utgangspunkt, forteller Mikkelsen som sier at han ville koble folkene sammen til naturen her og verden utenfor.

Johan på Kjæs
I boka møter vi blant annet Johan Josefsen, kjent fra filmen Blå dager og gylne netter. Han har bodd på Kjæs hele livet, men nå er han eneste fastboende i den lille bygda nesten ytterst i Porsangerfjorden. Der har han tidligere drevet med sauer, men nå står sauefjøset tomt.
– Her er det fint å bo. Nå er jo alle sammen flyttet herfra, så jeg er aleneboer her, men jeg legger nå nesten ikke merke til at de andre er borte. Jeg har aldri hatt noe behov for å flytte, sier Josefsen i boka. Han kan fortelle at han trives med å bo midt i matfatet. Med de ulike fiskeplassene noen rotak fra kjøkkendøra er veien til fersk fiskemiddag kortere enn hvis han skulle hentet kjøttkaker fra butikken som ligger mange mil unna. Men han fisker bare det han trenger til sitt eget hushold.

– Det er bare tull å fylle båten for så å kaste det meste av fisken, enten nå eller neste vår. Da er det bedre at fisken får være der den hører hjemme, konstaterer han.

Det «hemmelige» språket
I boken finnes det et kapittel om «det hemmelige språket». Her beskriver Mikkelsen blant annet hvordan det var da han filmet en dokumentar om stengselsfiske i Lakselva, der alt foregikk på kvensk. De involverte hadde nemlig ikke norske begreper for de ulike detaljene og gjøremålene fordi de alltid hadde brukt morsmålet i forbindelse med dette fisket.
– De fleste av mine forfedre her nord snakket kvensk. I bygdene rundt Porsangerfjorden var hovedspråket enten samisk eller kvensk. Norsk begynte først for alvor å overta fra 1960 og utover. At oldemor og mine besteforeldre hadde sitt eget språk som jeg ikke forsto tenkte jeg ikke over den gang. Det var bare sånn det var, forteller Mikkelsen i boka.

Flere av hans filmer har  «det hemmelige språket», altså kvensk, som tema. På nittitallet da «Meän kieli – meän siivet» ble filmet, sto det kvenskespråket fortsatt svært sterkt i Børselv, og intervjuene ble gjort på kvensk, mens i filmen «Det tause folkets stille død?» snakker Gunnar Stålsett om hvordan han opplevde at foreldrene hans ikke lærte morsmået sitt videre, men i stedet brukte språket når de diskuterte ting som de ikke ville at barna skulle forstå. Flere slike eksempler på fornorskningen finner en i Mikkelsens nye bok.
– De kappet vingene våre og ba oss fly, sier Terje Aronsen om den norske stats minoritetspolitikk i filmen «Meän kieli – meän siivet».

1000 eksemplarer
Anstein Mikkelsen kan fortelle at han har hatt en slik bok i tankene lenge, og at skrivingen og utplukkingen av bilder har gått over en lengre tidsperiode.
– Det har jo vært nok av bildemateriale å gå igjennom, så det har tatt litt tid, sier han.
Boken er i første omgang trykket i tusen eksemplarer, og skal selges i en del bokhandlere i Finnmark, samt i nettbutikk.
Boken ble forøvrig presentert på Kvenfolkets dag i Lakselv.

Animasjon
I tillegg til å gi ut bok, er Mikkelsen for tiden opptatt med prosjektet  Pikku maailma, som er en kvensk animasjonsfilm for barn med utgangspunkt i Agnes Eriksens bøker om Kummitus ja Tähtipoika – Spøkelset og Stjernegutten.

– Nå skal det gjøres opptak ute. Jeg har funnet en løsning som gjør at jeg er mer uavhengig av lys og vær, som jeg skal gå i gang med når det blir litt mildere i været. Den nye løsningen gjør at jeg kan filme de mørke sekvensene også på sommeren når det er lyst hele døgnet. På den måten slipper vi å rote ute i kulda, sier han.

Til animasjonsfilmen skal det nemlig brukes mange mørke mørke bilder tatt i fjæra. Mikkelsen vil ikke si når man kan regne med at filmen er klar, men han håper at det skjer allerede neste år.

– Men det er mye som spiller inn i forhold til dette, påpeker han.