Utreder i Sannhets- og forsoningskommisjonen, Anna-Kaisa Räisänen (til venstre) fikk en liten takk av konferansier Unni Elisabeth Huru etter talen. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Sannhets- og forsoningskommisjonen deltok på markering av 500 år med kvensk bosetting i Norge. – Den norske historien må fylles ut, den skal ha rom til den kvenske historien, sa kommisjonsutreder Anna-Kaisa Räisänen.
Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no
Sannhets- og forsoningskommisjonen var representert ved utreder Anna-Kaisa Räisänen på torsdagens markering av den lange kvenske bosettingshistorien i Nord-Troms og Norge. Markeringen fant sted på ærverdige Kiilgården i Skjervøy kommune, og tok utgangspunkt i at det i år er fem hundre år siden den første kvenen, Nielss Qwenn, var registrert skattebetaler i daværende Skjervøy sokn.
Les mer her: Minnerik kveld på Kiilgården
Räisänen holdt et innlegg foran de femti frammøtte, der hun også på vegne av kommisjonen takket for invitasjonen «til markeringen av det kvenske språkets og kulturens lange tilstedeværelse i Nord-Troms», som hun sa innledningsvis.
Videre gjorde Räisänen et forsøk på å illustrere hvor lang tid fem hundre år egentlig er:
– Fem hundre år kan regnes å være tjue generasjoners levetid. Det inneholder mange samfunnsendringer, en rekke konger, landegrenser som har blitt flyttet, til og med mange ganger også i Nordkalotten. Fem hundre år innebærer utallige hendelser i menneskers liv, og mange skjebner som lever og dør på den tiden, sa hun.
Anerkjennelse
– Heldigvis er det noen skriftlige spor som hjelper oss å se tilbake på alle fem hundre årene, også her i Nord-Troms og i Skjervøy, sa utrederen.
– I 1522 betalte Nielss Qwenn tre og en halv daler i tiendepenningskatt som kong Christian II (av Danmark, Norge og Sverige, journ. anm) ba folk om å betale dette året. Og i dag markerer vi den eldste, nedskrevne dokumentasjonen på kveners historie i norden. På den måten vil vi anerkjenne den mange hundre års flerkulturelle historien i denne regionen, sa Räisänen.
Tidlig språkskifte
– Hvis vi hopper tre hundre år framover, til slutten av 1800-tallet, ser vi at noe er i ferd med å skje med kulturen og det språklige mangfoldet i Nord-Troms. På den tiden ble det enda registrert om lag to tusen kvener i Nord-Troms, men det var ikke alle disse som kunne kvensk lengre, sa utrederen, før hun fortsatte:
– Her hadde språkskiftet allerede begynt, og blant kvenene var det nå cirka halvparten som brukte kvensk. Den andre halvparten var allerede blitt norsktalende. Disse tallene viser en samfunnsutvikling som endret kvenenes muligheter til å videreføre og videreutvikle sin kultur og sitt språk de kommende generasjonene.
– Denne assimillerende utviklingen kalles fornorskningen, sa Räisänen.
Takknemlig for tillitten
Räisänen benyttet anledningen til å si litt om hva Sannhets- og forsoningskommisjonen er og jobben med de kvenske forholdene:
– Sannhets- og forsoningskommisjonen jobber med å granske fornorskningspolitikk og urett, og hva som har skjedd med kvener, norskfinner, samer og skogfinner under fornorskningen, helt fram til i dag. Denne prosessen har hatt alvorlige konsekvenser også for kvenene. Det kvenske folket ble usynlig i samfunnet, språket ble tapt i mange kvenske lokalmiljøer, skamfølelsen ble påført enkeltmennesker og befolkningen, og de ble fremmedgjort i forhold til familiehistorie og den kvenske kulturen, sa utrederen.
Anna-Kaisa Räisänen. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
– Kommisjonen møter mange sterke kvenske kulturbærere. Og noen stolte språkbærere også. Det er mye sårt i erfaringene og historiene, som gjør at det ikke alltid er like lett å åpne seg om disse erfaringene.
– Vi er takknemlige for den tillitten som blir vist oss i kommisjonen. Personlige historier som har blitt delt med oss tar oss nærmere kveners erfaringer om fornorskningen, og lærer oss å forstå situasjonen bedre. De gjør oss også kjent med noe av det som er nært hjertet for kvenene. De forteller oss om den kvenske opplevelsen tilbake i generasjoner, men like mye om det som kvener opplever i dag.
– Det har stor betydning, ikke bare for kommisjonen, men også senere som dokumentasjon, forskning og formidling av kveners liv og historie.
Må omskrive historien
Utrederen antyder at den norske historien vi kjenner så godt må omskrives:
– Vi erfarer at også den norske historien må fylles ut, den skal ha rom til den kvenske historien. Fortellingen der mange kvenske generasjoner har blitt visket bort fra den offentlige historieskrivingen fra midten av 1800-tallet og helt fram til 1960-70-tallet, sa hun.
– Det er i den tidsperioden den fellesnorske historien faktisk blir skrevet, sa Räisänen.
– I dag ser vi tilbake på fem hundre år med kvensk historie. Dessverre kan mange føle at det er altfor mange hvite flekker i den historien. Det finnes flere spørsmål enn det finnes svar.
Berikelse til Nord-Norge
– Gjennom fem hundre år har den kvenske befolkningen gitt sin berikelse til Nord-Norge. De har bidratt med mye gjennom sin tilstedeværelse her, og har gjort sitt i mangfoldet sammen med samer og nordmenn. Enda er det altfor mye ukjent og ufortalt.
– Til slutt vil jeg takke alle for den interessen vi alle viser i den kvenske historien og fortellingen. Den er en del av vår felles arv, og kan gi kvenene sin styrke. Fortellingen lever til tross for fornorskningens sår, og blir enda mer levende når den blir fortalt, avsluttet Räisänen.
Mer fra markeringen:
