Hjertevarme på finsk i Bugøynes

Anne Ingilæ Välitalo (til venstre) har mistet språket, mens Hanne Ingilæ bruker finsk daglig i jobben som sykepleier i Bugøynes. Her sammen med Lise Beate Välitalo og kommisjonsmedlem Ketil Zachariassen. (Foto: Heidi Nilima Monsen)

 

Sannhetskommisjonen fikk et nært møte med innbyggerne i Bugøynes. Nå sier sykepleier Hanne Ingilæ at hun gjerne hjelper stedets eldre med å dele sine historier.

 

Heidi Nilima Monsen
heidi@ruijan-kaiku.no

 

Det var ikke så mange som møtte opp til møtet som Sannhets- og forsoningskommisjonen hadde invitert til på Lassigården i Bugøynes 4. september, men de som kom viste stort engasjement.

Etter at sannhetskommisjonsmedlemmene Pia Lane og Ketil Zachariassen, samt fylkeslege Anne Grethe Olsen hadde holdt sine innlegg, fikk bugøynesværingan anledning til å stille spørsmål, dele sine historier og snakke med kommisjonen.

Sorg over tapt språk

Anne Ingilæ Välitalo valgte å dele sin sorg over å ha mista det finske språket.

– Det er jo kanskje litt rart å si at man har mista noe man aldri har fått, men jeg kjenner absolutt et savn over å ikke ha fått lære det språket som dem før meg har snakket. Jeg er jo faktisk førstegenerasjon som ikke kan finsk, forteller hun.

– Jeg har jo hørt finsk i dagligtale under oppveksten, og egentlig hele mitt liv her i Bugøynes, men fremdeles så kan jeg ikke språket. Jeg har det mer som et passivt språk, og jeg skulle ønske jeg kunne bruke språket mer. Det er helt klart et savn, innrømmer hun. Men Anne er usikker på hvor vidt hun nå i voksen alder kommer til å melde seg på språkkurs for å røske opp i språktapet.

– Det skal jo en personlig innsats til for å lære seg språket, og når man har en hektisk hverdag så forsvinner det jo litt i alt. Nå er jeg veldig glad for at ungene mine i hvert fall har mulighet til å ha finsk på skolen, så de får et forhold til språket. Det synes jeg er viktig, sier hun.

Snakker finsk daglig

Nesten-navnesøster Hanne Ingilæ bruker derimot det finske språket daglig. Hun har lært det på skolen, samt at moren er fra Finland. I hjemmet snakkes det en del finsk, men Hanne kan fortelle at det ikke har vært naturlig for henne å bruke språket med sin norskfinske far, bortsett fra når det er finske gjester i huset. Og det er først gjennom jobben som sykepleier og avdelingsleder at finskkunnskapene hennes virkelig har fått blomstre.

– Etter at jeg begynte å jobbe i helsevesenet her i Bugøynes merker jeg at det finske språket kommer mer og mer tilbake i meg. Nå bruker jeg språket hver dag i jobben, både for å kommunisere med ansatte fra Finland, men også med pasienter, forteller hun.

– Jeg synes det er veldig artig å kunne snakke finsk med de eldre, og jeg lærer jo også mange av de gamle ordene som jeg ikke har hørt når jeg lærte riksfinsk på skolen, sier hun og forteller at brukere, pasienter og pårørende setter stor pris at hun bruker finsk i jobbsammenheng.

– Når man jobber i hjemmesykepleien så kommer man jo gjerne til hjem hvor finsk har vært brukt i dagligtalen i alle år. Kanskje har man hatt en ektefelle eller andre nære som man kun har snakket finsk med. I tillegg er det jo flere som faktisk mister sitt norske språk når de blir eldre, og da er det en trygghet å ha noen som forstår, sier hun. 

Viktig kommisjonsarbeid

Den engasjerte sykepleieren synes det var svært nyttig å få høre mer om hva Sannhetskommisjonen egentlig er, og hvordan man kan ta kontakt med dem. Under møtet kom det fram at kommisjonen per nå ikke kom til å ta direkte kontakt med helsepersonell og andre for innhenting av historier, men at de går bredt ut for å spre informasjon og oppfordringer. Selv om Hanne ikke tror at hun selv kommer til å dele sin historie til kommisjonen, tror hun at hun nok vil oppmuntre og hjelpe andre med å gjøre det.

– Jeg vet jo ikke om jeg selv har så mye å fortelle, men hvis jeg kommer over noen

historier gjennom jobbsammenheng eller frivillig arbeid, så håper jeg å kunne bidra med å gi informasjon og oppfordre og hjelpe både pasienter og pårørende til å sende inn sine historier. Gjerne også positive historier, sier hun. 

Hva er egentlig en kven?

I likhet med mange andre i Bugøynes, bruker ikke Hanne kvenbegrepet. Hun syntes derfor det var fint at kommisjonen skiller det kvenske og norskfinske, og at de ser det som to forskjellige ting.

– Jeg er vokst opp med at jeg ikke er kven, jeg er finsk, og jeg prøver egentlig fortsatt å finne ut hva en kven egentlig er. Det er ikke det at jeg har noe negativt forhold til kvenbegrepet, det har bare ikke vært naturlig for meg å bruke det. Jeg har også lest en plass at man i Bugøynes ikke pratet kvensk, men finsk, forteller hun.