Flakse og Fly

Et pussig syn, de to i lag.

 

Tekst: Maureen Bjerkan Olsen ja Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen

 

 

Ofte var luftrommet over Kjelvik fullt av fjær, og aldri så ille som når småbåter putret inn etter sjøvær og la seg til i fjæra eller ved kaia for å sløye. Da krydde fugleperspektivet straks av sulten måse, de samlet seg til det hang som en løst klappet, enorm snøball over godsakene.

Bordskikken var dårlig, for måsen, han stjal som ravn. Illsint var han, og blodig fornærmet ble han, dersom noen stupte inn og stjal det han selv hadde stjålet; ei slintre fetende lever, halvfordøyd sild fra torskemage, ei saftig gjellebue fra småsei, en blytung ryggrad fra råskjær. De var engler og tjuvradd, alle som en.

Måsen er et akrobat i lufta, men når tusen krabater med vinger kun har øyne for slog, er uhell knapt til å unngå. Så mye mulig hadde de flakset i hverandre og ublidt kollidert, de to måsene som ungene i Kjelvik en dag kom over i fjæra.

En småpjusk småmåse som slepte på en vinge, og en overstadig svimete stormåse som haltet på et ben. Nærmere bestemt en mindre gråmåse og en diger svartbak; her hadde nok landingsstell streifet vinge og begge gått i bakken.

Les den kvenske oversettelsen av denne fortellingen: Röpi ja Lenti

Et pussig syn, de to i lag. Normalt skjennes småmåsen på stormåsen – den er kjent for å nappe med seg en dununge om den får sjensen – men trolig gikk også gammelt uvennskap tapt i flykræsjet, for nå hadde de funnet hverandre og holdt tett sammen. Og enda tettere nå som ungene nærmet seg. Med lukkete nebb og engstelige blikk luffet de to måsene av sted, skulder ved skulder langs Kjelvikfjæra. Her måtte tiltak treffes, entes ungene om, til beste for lokalt dyreliv. Ungene sprang til de voksne.

La fram sin bekymringsmelding for den første og beste. En mann. Som glodde ungene over hodet, før han harket og sa at løsningen på måsemaset var enkelt. Han sa:

«Æ antar at dåkker sjøl må-se nærmere på saken. Så, husj me sæ!» Han føyset ungene av sted.

Og nå som ungene hadde fått løsningen, sprang de tilbake til fjæra. Der eglet de seg inn på sine bevingete ofre, men da fikk svartbaken vann på mølla. Han hadde visst også tatt sin nye lillebror under sine vinger, for han nebbet hardt mot hver hjelpende hånd som nølte seg nær. Ungene snublet etter, og til sist fikk noen store unger kneblet svartbaken og slått kloa også i gråmåsen.

I hver sin striesekk ble måsene samme ettermiddag fraktet til Honningsvåg. Ferden foregikk i stor fart i åpen speilbåt på flatt hav, mest sjøgang var det nok inni striesekkene, der de lå og dyttet og kavet liksom av seg selv på dørken. Sekkene ble fraktet hjem til ho mamma.

«Æ e lei førr det, men han sa næi,» sa mamma, hun sto og stirret på telefonrøret hun holdt i neven. Dette var like etter at ungene hadde kommet hjem og vist henne striesekkene.

Mamma siktet til dyrlegen i Alta. Mamma hadde bedt ham pent om å komme og hjelpe, men han sa nei. Dyrlegens resept, sa mamma, var at vi måtte svelge den bitre pille og la livet gå sin gang, og dernest fatte og forstå at en hardtarbeidende doktor dyregod plent nektet å reise på akutt legebesøk, timevis i bil til ytterst ute på den nøgne ø, kun i den hensikt å yte medisinsk assistanse til depressiv gråmåse, illsint svartbak og gad vite hva for slags andre udyr. Så hadde han slengt på røret. Etter å ha spurt om vi ikke var riktig rett.
Mamma summet seg og la på røret, så i fornyet bekymring på striesekkene, sekkene nå aldeles rolige, liksom lyttende avventende der de hang.

I kjelleren, kom mamma på, der mente hun våre to fugleskremsler hørte hjemme. Lunt og svalt i tussmørket, sa hun, akkurat som i Kjelvik når sola går ned.

Ny adresse for våre fjærete fosterbarn, ble vaskerommet i kjelleren. Rustikt miljø med sitt rødmalte betonggulv, falmete vegger som en gang var gule, samt under taket uttrekkbare klessnorer med klesklyper i en rund plastkurv. Til alt hell for måsen var pappa borte, pappa hadde nok foreslått å henge gråmåsen og svartbaken til tørk på klessnora.
Ungene tappet vann i badekaret og ventet til det rant over kanten før de med stigende uro åpnet hver sin striesekk.

Lenge var det lite liv, før stormåsesekken tok til å briske seg. Et digert nebb stakk en tid urørlig ut, før hele fuglen brått sto på gulvet. Den ga ungene et uutgrunnelig blikk idet også småmåsen kravlet ut.

Det første måsene fant, ja dersom de ville, var ei suppeskål med drikkevann. Samt gamle gensere og pledd plassert ut på ulike steder i rommet, dandert så de liknet store og små reir.

Flakse og Fly, ble de døpt. Fordi den ene nesten kunne fly, den andre bare flakset. Og på det viset ble det måser hjemme hos oss sittende ikke bare på lyktestolpen og på gjerdet, stående på mønet og på plenen, men også vandrende omkring i vaskekjelleren.

«Og det i dokkers eget badekar!?» som noen sa det.

Sitt aller beste, hadde ungene gjort for det lokale dyrelivet i Kjelvik. Men om måsene også trivdes hos oss, det gjensto å se. Selv så jeg dem aldri verken spesielt glade eller spesielt lei seg, der jeg snek meg ned kjellertrappa, gløttet på døra og så dem stå i lag midt på kjellergulvet. Lukkete nebb, hvileløst stirrende hit og dit, de tynne bena under seg svært flate og brede nederst, liksom et vaffelhjerte på hver fot.

De to måsene, jeg så dem aldri smile. Det grublet jeg på, der jeg lå i sengen om kvelden og skulle sove. Jeg kneppet hendene, stirret i taket og tenkte på dem som nå bodde i vår egen kjeller.

Flakse og Fly; vi ungene drømte om at måsene snart fikk vende tilbake til sitt ekte hjem. Til slogstormen i Kjelvikfjæra.