Mona Skanke og Maija Lindbäck har erfart at dersom det kommer et kvensk tilbud, ja da dukker også kvenene opp. (Kuva: Arne Hauge)

 

– Betingelsen er at først må det kvenske tilbudet eksistere.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

– Det er tungvint å velge noe som ikke fins, sier Mona Skanke, hun er daglig leder for Bærtua barnehage AS i Porsanger. Der har de gjort noe med saken, og opprettet nylig Krøkerbærstua, landets første kvenske barnehageavdeling. En gullmedalje av en innsats som åpner for at barn og foreldre kan gjøre kvenske valg.

– Folk har lyst til å velge kvensk, betingelsen er at tilbudet eksisterer, sier Skanke, som har erfart at den kvenske refleksjonen og prosessen vanskelig oppstår av seg selv. Den trenger noe å feste seg til for å vokse.

Fullt hus

– Refleksjonen kommer når folk ser at andre satser på dem. Viser at de er unike og spesielle og gir dem reelle valg, sier Skanke, tidligere ordfører i Porsanger.

Kvenske språkreir og kvensk barnehageavdeling har vist seg som godt lim for gryende kvenske valg, og da Krøkebærstua startet opp i august i år, gjorde den det med 14 barn, av dem et par så små at kapasiteten på 17 plasser ble fylt opp.

Kunne tatt æren

– Når folk ser at det fins en kvensk avdeling ved stedets barnehage, er det mye enklere å se for seg sitt eget barn gå der, sier styreren.
Skanke sier at dersom staten Norge ville, kunne de tatt eierskap og mye av æren for språkreirsuksessen og den nye kvenske avdelingen. Men det gjør ikke myndigheten, sier hun, og spør seg om det fins en omvendt logikk hvor man tenker at det som ikke velges av folk – heller ikke trengs å eksistere for folk.

– Spørsmålet er like viktig før som nå; skal staten backe oss opp i dette arbeidet, eller skal de fortsette å la være?

Mente de noe med det?

Kvensk barnehageavdeling er drevet fram av ildsjeler, særlig knyttet til Kainun institutti, kvensk institutt i Børselv. Språkreirene har fått ad hoc prosjektpenger, men den videre skjebnen for begge nyskapningene er i dag uviss.

– Mente de noe med det, eller var det bare for at kvenene skulle bli fornøyde? Var tanken bare å gi oss noe så vi skulle tie stille? undrer Skanke.

– Det er i alle fall gjort en gullmedalje av en innsats, sier hun, og viser til at avdelingen er drevet fram på privat initiativ og uten økonomisk støtte. I løpet av 4 år vil 14 nye barn bringe med seg kvenskferdigheter inn i skolen og i sin senere utdanning.

Også andre steder

Skanke har med seg avdelingens Maija Lindbäck i at de som har gått på kvensk avdeling, få noe felles.

– Det blir noe spesielt som styrker deres videre kvenske identitetsbygging. Og dersom foreldre og ansatte og andre ildsjeler kan lykkes her i Porsanger, kan folk lykkes også andre stedet i landet, sier Lindbäck.

Språkreir har vist seg svært effektivt som innføring i bruk av kvensk i dagligtale, og som nøkkel til å få i stand avdelingen. Foreldrene har stilt opp for barna sine og parallelt deltatt på kurs i kvensk på kveldstid, og barnehageansatte med vilje til å snakke kvensk har vært en nøkkel. Også språkforbildene dras fram som viktige.

Private leder an

– Jeg vil kalle dem hverdagshelter, foreldrene og ressurspersonene og de andre som satser på barna og som kjemper for å gi dem kvensk tilbud, sier daglig leder, og minner om at vi her taler om voksne som gjerne har holdt språket sitt «tett for brystet,» men som nå tar steget og gjør seg til kjenne både muntlig og skriftlig.

Porsanger har 6 barnehager. Særlig privatbarnehagene Fagertun og Østerbotn har sammen med Bærtua deltatt på det snart 2-årige språkreirprosjektet. Skanke bekrefter at det har vært en viss magneteffekt hvor kvenskspråklige ansatte i andre barnehager ser til det som skjer hos kollegene.

– Når tilbudet først er der, dukker interessen opp, sier hun.