For stort til å ignoreres

Astrid Serine Hoel er en kjent kvensk profil. (Foto: Arne Hauge)

 

Ingen rakk å øve nok til å lese uten manuskript. Helt sjanseløst. Men selv øve-manus-vante scenekunstnere likte at det var slik.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Danser, skuespiller og koreograf Astrid Serine Hoel er kjent fra Kventeateret og leste som nummer 34 fra sannhetsrapporten. Opplegget og rapporten, sier hun, er for stort og for viktig til å la seg gjemme i en skuff.

Føltes bra

– Jeg syns opplesningen gikk fint. Jeg fikk det jeg skulle lese litt før, og da vi kom hit, fikk vi fikk en garderobe hvor vi kunne øve. Vi skulle ikke kunne noe utenat, det var aldri meningen. Vi skulle lese på ekte, sier hun.

– Så teksten ble ikke øvd i hjel, for å si det sånn?

– Nei, det var lesing på ordentlig. Vi som var på scena opplevde det sammen med publikum i salen og hjemme. Det føles bra å være med på noe så stort, når mye av Norge lytter, ser og leser. Et stort fellesskap som gjorde noe sammen, sier hun.

Krysser fingre

Faren er alltid til stede for at trykte rapporter havner i skuffen straks den er levert. At den ble lest høyt fra scena, og dermed hørt og sett av hele folket, øker sjansen for at den ikke blir borte, mener Hoel.

– Nå er det gjort et så grundig arbeid, og veldig mye har kommet fram. Men det må skje noe i ettertid, og dette går det ikke an å ignorere. Det krysser jeg fingrene for, sier hun.

– Det er mange eldre, aktive kvener. Hva tror du må gjøres for å få de unge mer med?

Inn i framtiden

– Jeg har inntrykk av at det er ganske mange unge kvener som har lyst til å være delaktig. Som ser at det å være kven kan være så mye forskjellig. Jeg bruker min kvenske bakgrunn inn i kunsten, og er på den måten med på å la det kvenske leve, vise at det skal være med inn i framtiden. Men da må vi stadig finne nye måter å være kven på, sier hun.

– Det å være kven er mer enn kun en ting?

– Ja, det mener jeg. Man er del av et fellesskap og i tillegg er man noe mer. De unge kvenene heies fram, og jeg syns det var en god symbolverdi at Villen Jaboksen på elleve år var den siste som leste fra rapporten. Hun leste avslutningen, samtidig som hun representerer framtiden. Det syns jeg var fint, sier Hoel.