Forskjellsbehandlingen skal også kartlegges

Et av kommisjonens foreløpige funn, er at samisk og kvensk sjelden eller aldri var forbudt som hjelpespråk på internatene. Dette i motsetning til vanlig oppfatning. (Foto: Liisa Koivulehto)

 

Sannhetskommisjonen skal kartlegge den ulike behandlingen av kvener og samer.

 

Liisa Koivulehto
liisa@ruijan-kaiku.no

 

– I statens fornorskingspolitikk ble samer og kvener allerede tidlig etter andre verdenskrig  behandlet ulikt. I sterk kontrast til førkrigstiden. Dette skal vi finne mer ut av, sier medlem av Sannhets- og forsoningskommisjon, emeritusprofessor Einar Niemi.

Niemi fortalte om kommisjonens arbeid under Kvenske dager i Vadsø i september.

– Begrepet urett er helt sentralt når man nedsetter slike kommisjoner, sier han.

Har skjedd urett

Niemi konstaterte at det er svært uvanlig at man i Norge setter ned en undersøkelseskommisjon. Den forrige var Lund-kommisjonen.

To andre kjente kommisjoner som har gransket urett er i Sør-Afrika etter apartheid og i Canada hvor særlig internatpolitikken ble gransket.

– Stortinget har funnet at det har skjedd urett, og selv om ikke alle deler synspunktet, er det en sterkt utbredt oppfatning blant folk flest om at  fornorskingspolitikken medførte urett overfor samer og kvener. Det ligger til grunn i vårt mandat, sier han.

Medlemmene i Sannhetskommisjonen er valgt ut fra sin kompetanse, de skal ikke være representanter for noen grupper. Oppgaven er å undersøke fornorskingen.

Full tyngde

Kommisjonen skal gjennomgå litteraturen som fins om temaet, og kan sette i gang egen forskning. Hvem som helst kan sende inn sin historie. Alt dette danner grunnlag for rapporten, som skal være ferdig om to år.

– Vi har funnet mye nytt. Det gamle bildet av fornorskingen har fått nye nyanser, vi har modifisert noe og funnet variasjoner.

– Et funn er at fornorskingspolitikken ble vedtatt ved midten av 1800-tallet, at den ble iverksatt og opptrappet raskt, og at den hadde full tyngde fram til andre verdenskrig. Straks etter krigen ble det fra sentralt hold tatt initiativ for et oppgjør med fornorskingspolitikken overfor samene. Man kan si at en formell sluttstrek ble satt da Stortinget i 1963 behandlet Samekomiteens innstilling. Den ble levert i 1959, av en komité nedsatt tre år før. Så blir det jo et spørsmål hva kommisjonen finner ut om tida etterpå – var det slik at fornorskingspolitikken i virkeligheten var over? spør Niemi.

Ulike faser

Kommisjonen har funnet flere faser og utviklingstrekk i fornorskingspolitikken.

Den første fasen var  gjennomført og evaluert innen 1890-1900.  Deretter bygde man de første internatene. Omkring 1930 hadde internatene virket i en mannsalder og hele skolestellet i Norge, også fornorskingen, ble undersøkt av en kommisjon.

– Vi har funnet at bruk av samisk og kvensk som hjelpespråk var utbredt, og i motsetning til vanlig oppfatning, ser vi at språkene aldri var forbudt. Selv om instruksene sa at de skulle brukes så lite som mulig. Vi ser også at det var mye opp til internatbestyrerne og skolebestyrerne, i hvilken grad språkene kunne brukes.

Det store skillet

– Etter krigen snudde holdning til fornorskingspolitikken overfor samene, først og fremst på sentralt hold. Hos politikere og byråkrater, men også hos enkelte lokale pådrivere, ikke minst den kjente Per Fokstad i Tana. Det var nå det store skillet i politikken kom, i behandlingen av samene og kvenene. Kvenene ble nå nærmest usynliggjort og definert ut.

– Det er allerede skrevet nokså mye om dette, men det er klart at kommisjonen vil se nærmere på årsaker og sammenhenger, sa Niemi.

Internatene var forskjellige

– Et annet funn gjelder internatene. Der har vi store variasjoner. Fra noen internater har vi fått inn positive fortellinger, mens fra andre internater har vi svært negative fortellinger, ja så sterke at det har rørt oss, sier Niemi.

Han fortalte at også etter 1963 fortsatte enkelte internater som om fornorskingspolitikken ikke hadde opphørt.

– Internatstyrene hadde enorm makt, sier Niemi, og viser til at kommisjonen har mottatt rundt 200 personlige fortellinger om alt som har relevans for  fornorskingspolitikken. Alt fra skole til næringsliv. Det er overvekt av sterke fortellinger, mest fra Indre Finnmark. Han ønsker at flere kvener skal skrive sin historie. Det er også mulig å kontakte kommisjonen og be om at kommisjonen tar kontakt for intervju.

Også Finnskog

Skogfinnene var i starten ikke i kommisjonens tanker, men søkte om å bli tatt inn. Noe Stortinget raskt ga anledning til, ett år etter at kommisjonen hadde startet arbeidet.

– Fornorskingen av skogfinnene har visse likhetstrekk med fornorskingen ellers, særlig som en samfunnsprosess. Men skogfinnens historie er også annerledes, påpeker Niemi.

– Skogfinnene gjorde opprør på 1820-tallet etter at Carl Axel Gottlund hadde vært der. De krevde egen kommune, egen kirke og egen skole. De gikk til kongen i Stockholm, men alle forslag ble avslått. Så ble det sagt at «minoritetsproblemet» på Finnskogen var over «for all framtid».

Så tungt har lokket over saken vært at det til nå ikke har blitt forsket på behandlinga av skogfinnene.

– Dette skal kommisjonen selvsagt se nærmere på. Nå gransker vi arkivene i Hamar og håper å finne stoff som kan kaste nytt lys over skogfinnenes historie som minoritet i Norge.

Kommisjonen skal levere sin rapport, med forslag om tiltak i august 2022.

– Det er alltid forskjellige tolkninger om historien, og vi i kommisjonen kommer nok til å ha mange runder med omfattende diskusjoner, sa Niemi.