Fotballbanen i Kjelvik

Illustrasjon: Wilfred Hildonen

 

I generasjoner har fotballen rullet i min slekt.

 

Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen

 

Særlig onklene mine på morssiden var dyktige fotballspillere. Da onkel i sin tid overtok kafé Ritz i Honningsvåg og innførte ølservering, hadde han ved hjelp av fotballen full kontroll over like fulle gjester. Foruten kaféeier var onkel også fotballdommer. Så dersom stemningen ble for høyrøstet inne på kafeen, ga han samme beskjed som beskjeden han ga på banen ved tilfeller av ufint spill. Han bare byttet om på rekkefølgen på ordene fotballbane og kafé, alt etter hvor ufinheten fant sted:

«Oppfør dåkker, ellers blir dåkker utvist. Og utvist ikke bare herifra kafeen (fotballbanen), nei dåkker blir utvist også fra fotballbanen (kafeen).»

Med onkel som skjenkemester og offisiell dommer på ei så fotballfrelst og drikkfeldig øy som Magerøya, oppførte de aller fleste seg som folk. Enten de på bena hadde lakksko eller fotballsko.

Les den kvenske parallellteksten her: Kelviikin jalkapallopaana

Fritidsinteressene var med på ferden også når folk befant seg i Kjelvik, kommunenavnet fram til 1950 da Nordkapp overtok. Problemet i Kjelvik var topografien. Som navnet tilsier minner plassen om en kjele eller ei gryte, en rund botn omkranset av stupbratte, uveisomme fjellsider. Den vesle øya kjelen ytterst, ishavet utenfor der.

Også i Kjelvik måtte det krafses i stand en fotballbane, bestemte folk seg for. Banen ble anlagt et stykke unna bebyggelsen, tett oppunder fjellet øverst i vika. Likevel var det et år at stormen tok det ene målet, og i dag er banen tilårskommen og sterkt preget av lite bruk og manglende vedlikehold. Men forskjellen på banedekket fra da til nå er likevel mest av akademisk interesse, fordi dekket sjelden var på sitt beste. Det var tvert imot som besatt. Steinbesatt. Egnet seg nok til mangt og mye, bare diskutabelt til fotball. Likevel spente folk kula og kranglet om røde kort og straffe, ofte fra tidlig morgen da vi ungene brukte banen, til sent på kveld da de voksne overtok.

Banens største minus sto ikke på målene, verken dem i lengden, i bredden eller målene i hver ende. Banens største minus var underlaget, eller fraværet av sådan. Den oppkarvete flata besto for det meste av hardtrampet, skrinn finnmarksjord krydret med usannsynlige mengder tuer og stein. Det hendte folk gikk mektig lei av ugresset og tok til å spenne det i stedet.

«Hoinns hoinnkarve!» ropte folk etter fæle bomskudd og upresise sentringer, fotballen hadde prellet av mot ei tue og endret kurs.

Steinen var likevel verst. Særlig hvis man ble grisetaklet og traff dem i landingen. Onkel kunne jo ikke være hele tiden i Kjelvik, så stygt spill var nok vanligere der enn inne i Honningsvåg. Steinene på Kjelvik-banen virket også å formere seg. Riktig nok raste det ofte ut stein fra fjellet som også nådde banen, men noe annet og mer mystisk syntes å ha en finger med i spillet.

Steinene var liksom en slags hardfør nordlig sopp, det poppet ustanselig opp nye. Folk prøvde hardt, i mange tiår, men uansett hvor mye stein som ble rullet, veltet, sparket, drylt, æreskjelt og gannet av banen, straks etter utvisning fra banen var de minst like tallrike. Mulig de rullet opp fra fjæra i ly av natten.

Men det skal tuene og steinene ha, i sin onde evne til å forstue ankler og skrubbe knær, de var sporty og spilte alltid på lag. Altså på lag med tilfeldighetene. Håpløse lomper fra desperate hold kunne uventet skifte mening, liksom det befant seg en ubestemmelig hjerne inni ballen, og ende som utagbare susere øverst i krysset. I neste omgang kunne drepende nærskudd for åpent mål vinkle loddrett til værs, som om en usynlig heis kleppet tak i ballen og tok den med seg. Der oppe, høyt over banen og tett fulgt av et dusin par øyne, nøt ballen utsikten i det lengste og sørget for å skygge for sola i fall skyene hadde glemt å gjøre det.

Også måsen var skeptisk til fotballbanen i Kjelvik. På den ene siden var det alltids noe godt å finne der, brødskorper og annet fra medbrakt nistemat, på den annen side var stedet blant de mest uforutsigbare på hele Magerøya. Med sultne blikk fulle av angst flagret de omkring banen, nebbene hardt lukket og nervene spente som fjær mens de stirret etter noe godt å spise. De fryktet nok en støvete rikosjett i form av ei hardhendt kule, og folk sa at ingen steder som ved Kjelvik-banen hutret måsen så mye med fjærene. Noen sa de til og med hadde sett en måse stryke seg over pannen med en vinge. De sa den trolig var syk av lettelse, måsen, den hadde flydd sin vei og satt seg på et berg utenfor skuddhold.

Men selv om fotballkamper i Kjelvik stundom kunne virke hevet over fysiske lover, stortrivdes vi på banen vår. Den var dessuten den eneste fotballbanen vi hadde, som tross sine tungspilte forhold var mye bedre enn den fotballbanen vi ikke hadde. Men upålitelig som et valgløfte var den, banen, ingen kunne som den jevne ut oddsen mellom divisjonene. Spretten på ballen det ene øyeblikket svak som bolledeig sluppet i gulvet, brått en sprett så abnorm at det neste vi så av spillets runde midtpunkt, var et plask i elva.

I gamle dager rant den elva friskt gjennom Kjelvik, og tok straks med seg ballen til sjøs. Og der, utenfor pappas kai, tok fotballen straks til å drible seg innpå artsfrender i form av blåser beregnet for bruk og båt. Fastboende baller som enten var grønne av misunnelse eller røde av harme, de irriterte seg over denne løsslupne nykomlingen som fritt drev hit og dit med sine pretensiøse svarte og hvite felter.

«Dæsken kor han for,» sa folk, de skygget for øynene og glodde mot sjøen.

«Time-out!» ropte begge lagene da, blant de få lagene i verden som fikk spillet satt i pause i påvente av pålandsvind.

For å få kampen rodd i land og en vinner kåret, var det som regel noen av de større ungene som sa seg villige til å springe ned i fjæra og ploge av sted i spissa. Resten av omgangen var ballen våt og tung og slimete og vond å nikke, og hvis man likevel tok sjansen og fikk den runde klysa i hodet, trasket man hjem tilsynelatende nyoperert, med avtrykk etter fine sømmer i panna.

Banen i Kjelvik var den artigste fotballbanen i hele verden, kan jeg uklart minnes.