Som i Norge var forsvenskningens mål at meänkieli skulle overgroes av noe annet og forfalle og forsvinne. (Illustrasjonsfoto: Arne Hauge)
Navnebytter, både påtvunget og frivillig, påvirket selvbilde og identitet i flere generasjoner.
Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no
Vi starter denne korte arbeidsuken i mai med en klar lese-anbefaling:
«På 1900-tallet var det særskilt vanlig med navnebytte til svenske navn eller navn som ble oppfattet som mer svenske», skriver minoritet.se, de har liggende ute en lengre artikkel som tar for seg nettopp navn. Både stedsnavn og etternavn.
Som Inger Midmo fra Kiruna, nå boende i Kungsör. Keskikangas var det opprinnelige gårdsnavnet, før hun og moren drev gjennom oversettingen til Midtmo, eller Midmo som det heter på svensk. Årsaken var blant annet at verken mor eller datter snakket meänkieli.
«Vanskelig å telle er antallet etternavn i Tornedalen som ble forvandlet til en svensk tolkning, med ulik grad av variasjon fra opprinnelsesnavnet», skriver det svenske minoritetsnettstedet.
Heldigvis tar mange i dag tilbake sine opprinnelige navn, det gjelder så vel enkeltpersoner som hele bygder, melder de. En lærerik og interessant artikkel som du kan lese i sin helhet her:
