Fra Kuusamo til Gjøkenes

Ragnvalds poteter står frodig i Adolfs potetland. (Foto: Privat)

 

En vandring fra nød for et nytt levebrød.

 

Av Kari Greiner, oldebarn av Adolf S Uusitalo Määttä (1844-1925)

 

På 1860 tallet slo avlingene i Finland feil flere år på rad. Det ble uår og hungersnød. Mange forlot derfor hjemplassen for å dra til det fiskerike Ishavet. Tre av dem var brødrene Kalle, Erlander og Adolf Uusitalo Määttä fra Kuusamo.

Dugelig gårdsarbeider

Naturen på Kolahalvøya bød på både rikt innlandsfiske og sjøfiske. Tsaren  hadde i 1860 åpnet for innvandring og det var allerede flere kolonier av finlendere og nordmenn her. Likevel slo kun en av brødrene, Kalle seg ned. De to andre dro videre til Norge. Ifølge folketellinga i 1875 ser vi Adolf registrert i Ytre Storbugt i Skjervøy/Kieruan i Troms, som en dugelig gårdsarbeider med åkerrydning og skoghogst. Men han slo seg heller ikke her til ro, og dro etter en tid til daværende Kistrand kommune i Finnmark, der broren Erlander nå var. Her fikk han gårdsarbeid hos en bonde i Østerbotn/Sokkuvuono.

Av folketellinger ser vi at brødrene betegnes som kvener og ungkarer, men også at de har fått lagt til et nytt etternavn, for å tilpasse seg livet i Norge. De bruker Samuelsen etter faren Samuel. Dessuten er slektsnavnet Uusitalo forkortet og er blitt til en U i kirkeboka.

«Adolfin»

Begge brødrene fant seg kone fra bygder der det var kvener og etablerte seg i henholdsvis Ytre Billefjord/Korpivuono og Gjøkenes/Köykiniemi. Erlander ble mannskap på fiskebåt og Adolf ble gårdbruker. Dessverre skulle Adolf miste sin Grethe Marie bare 43 år gammel. Deres eneste barn som levde opp var min bestemor Hilda. Hun var da 17 år og i tjeneste på nabogården.

Til tross for at Adolf ikke fikk kjøpe jord, fordi bestemmelser om krav til norskkunnskap allerede ble praktisert før Jordlovens inntreden, ryddet og dyrket Adolf jord som han brukte til slåttemark og potetland. På Gjøkenes finner vi fortsatt spor etter han. Ragnvald, en slektning som i dag bruker arealet, har vist meg både åkeren, brønnen og potetkjelleren. De går under betegnelsen Adolfin, Adolf sin, mens grasmarka kalles Kamminkenttä og forteller at det stod en gamme der. Jordkjelleren var gravd ut i en rygg av elveavsetning med åpning i en skråning. En velegnet plass og som vitner om kunnskap om lagring av mat. I dag har taket til jordkjelleren sunket sammen og brønnen, som i ettertid ble kalt Adolfin kaivo, Adolfs brønn, er for lengst fylt igjen.

Äiji fra «Gosamo»

Tidligere har potetrender i oldefars potetland vistes tydelig, fordi siste avling ikke ble høsta. Kun noen få render skimtes nå utenfor dagens åker. Som et minne om en svunnen tid, der en sørgende enkemann lot poteter stå igjen og dro tilbake til gården der han arbeidet da han kom til kommunen.

Min far snakket ofte om sin morfar, äiji, som han husket og som kom fra et sted med det rare navnet «Gosamo». Som barn var ikke dette noe som engasjerte oss. Seinere fant en yngre bror av far slekt i Finland og opplysninger i kirkebøker, i nettopp Kuusamo. Dette vekket etter hvert min interesse for saken. Dessverre for seint til å få flere opplysninger fra far. Men vi har nå sikre data og har fått vite om bakgrunnen til at vår oldefar forlot hjemlandet.

I dag ser vi at potetåkeren som han ryddet på 1880-tallet var på en velegnet plass, i en sørhelling. Bonden har tatt åkeren i bruk og poteter av sorten Pimpernell står frodig i Adolfin potatimaa, Adolfs potetland. Kunnskapen som fortiden sådde, nyter etterslekten fortsatt godt av.