«Kreative miljøer tiltrekker seg kreative mennesker» var tittelen på innlegget Erling Fredriksson holdt under seminaret «Meän tradišuunit ellää – Våre tradisjoner lever» på Halti. Dette i forbindelse med Paaskiviikko i 2019. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

 

Kulturpersonlighet i Tornedalen, Erling Fredriksson, deler noen av sine tanker rundt den svenske kommisjonsrapporten.

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

Teatersjefen ved Tornionlaaksonteatteri (Tornedalsteateret), Erling Fredriksson, som blant annet også er kjent som en av musikerne i den tidligere musikkgruppa Jord, har lang fartstid innen minoritetsarbeid.

I den forbindelse har han også hatt mange reiser til Ruija opp igjennom årene, i forbindelse med samarbeidsprosjekter og ulike oppdrag.

Les også: Inspirert av Norge: – Man gir hverandre kraft

Nylig la den svenske Sannhets- og forsoningskommisjonen fram sin rapport knyttet til forsvenskningen og dens konsekvenser overfor den meänkieli-talende minoriteten Tornedalinger, kvener og lantalaiset.

Fredriksson og teateret hadde i den forbindelse en sentral rolle knyttet til opplesningen av rapporten, etter den formelle overleveringen, á la den opplesningen Kvääniteatteri initierte her på berget.

Nasjonalt museum

Ruijan Kaiku har i etterkant utfordret Fredriksson på hva han mener der det viktigste tiltaket som er foreslått i den svenske rapporten.

Til det svarer han slik:

– Fra et kulturperspektiv er det kanskje det å trykke hardt på at vi behøver et hovedmuseum for minoriteten, sier han.

– Vi har ingen slike ting, en fysisk plass eller samling, med nasjonalt ansvar, der man kan få tak i vår historie, sier Fredriksson, som har sitt hjemsted i Tornedalen, nærmere bestemt i Täräntö i Pajala kommune.

Pågår fortsatt

På spørsmål om det er noe i rapporten som overrasker ham, sier han dette:

– Det som overrasket meg fra materialet og vitneutsagnene, som bestod av 166 intervju, var hvor sterkt påvirkningen av forsvenskningen fortsatt har på yngre mennesker den dag i dag.

– Det pågår fortsatt. Folk i 30-årsalderen kjenner fortsatt på et tomrom, sier Fredriksson.

– Det tyngste, sier Fredriksson, er at vi ikke fikk språket.


Erling Fredriksson på Ovi Raishiin i Raisinvankka/Reisadalen i forbindelse med Kyläpeli 2021. Der hadde han en kombinert rolle som musiker og skuespiller. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

– Men også at alle mennesker skal kunne ha kontakt med sine røtter. Her er situasjonen at selv om de er her hvor røttene er, så er røttene radert.

Samme dag som rapportoverleveringen i Pajala hadde Sveriges Radio/Meänraatio en nyhetssak, Pajalaungdomar önskar att de fick lära sig meänkieli: «Känns svårt att börja nu», som til dels bekrefter det han sier.

Fredriksson hevder at det er en stillhetskultur rundt dette.

– Dette til tross for at vi de siste tjue årene har fått minoritetsstatus og noe bedre forhold, blant annet hva angår litteratur, musikk, teater og slike ting, sier teatersjefen.

Kom styrket ut

Når det kommer til reaksjoner som har kommet ham for øret, knytta til rapporten, sier han at mange er imponert over at Tornedalsteateret maktet å gjennomføre opplesningen, med direktesending og all planlegging og organisering som hører med.

Fredriksson sier at det i seg selv skaper en stolthet i minoriteten, og ikke bare av organisasjonen, men av minoriteten som helhet:

– Folk er stolte av at vi dro det i land.

– Det viser at vi makter å gjennomføre noe så stort. Ikke bare som organisajonen, men oss som minoritet. Det igjen bidrar til å styrke oss som minoritet, avrunder Fredriksson.