Sparketog kan straffe seg. (Illustrasjon: Wilfred Hildonen)
I Honningsvåg var sparken svært utbredt. Den trosset alder og sosial status.
Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen
Spark. Sparke så fort man kunne ned bakkene, til man enten havnet i grøfta og veltet, eller i verste fall ramlet av så sparken la til flekkings.
Å slippe sparken frivillig var feigt og noe man kun gjorde hvis døden truet, men det hendte man ufrivillig mistet grepet. Da skyndte sparken seg ned til Storgata for å skrense over krysset, og vi ungene klemte polvottene for ørene for å stenge ute lyden av bilhorn og hylende bremser. Neste stopp var som regel Grand hotell. Det hendte sparken nådde helberget fram, tomhendt susende for å sjekke inn.
Vil du prøve deg på den kvenske versjonen? Her er den: Virkkui potkui
Spark er et pussig ord for en enda rarere innretning. Jeg tror navnet kommer av at bruken kan gå den veien høna sparker. Sparken er sparsomt innredet. Verken hjul, ratt eller blinklys. Null bremsepedal og like mange kollisjonsputer. Det den derimot har, er to lange og kvasse stålmeier. Meiene er forbundet med et tverrstykke i front, det hele påmontert en pinnestol med utstikkende håndtak øverst på hver side av stolryggen. På setets spinkle trespiler kan man plassere ting, fortrinnsvis slikt man har råd til å miste i fart. Bibliotekbøker, et digert kjøttstykke fra en hval, handlevarer fra butikken eller en unge eller to.
I Honningsvåg var sparken svært utbredt. Den trosset alder og sosial status. Fine fruer sparket på besøk, oldinger brukte den som gåstolens forløper, mødre sparket til og fra butikken for å handle. Valgfri fot på den ene meia, ledig fot ført att og fram i rytmiske sveip for å skyve fart. Hvis underlaget er glatt, går det framover. Dette åpnet for en enkel matematisk formel som vi ungene på Magerøya tidlig lærte oss; nivået av moro øker med veiens grad av helning. Fra sparkstøttingen lærte vi også verdien av samarbeid. Godt samarbeid må nemlig til, for et realt sparketog.
«Æ vil av!»
Det var jenta bak meg som pep. Det var en iskald søndags formiddag sent i syttiårene. Etter nattens snøfall hadde plogen rukket å klargjøre gatene i Honningsvåg sentrum. Nå hadde vi skjøvet sparkene våre til topps over byen, til øverst i Mellomveien, klare til å sette utfor. I mangel av jernbane på Magerøya, som tyskerten drømte om under krigen, hadde vi klekket ut vårt eget tog.
Sparketog lages etter samme prinsipp som når du er ferdig i butikken og skyver handlevognene på plass. Vi tredde med andre ord sparkene i hverandre, med den lille forskjell at det på hvert sete satt en unge. På Magerøya tok ungene høyde for det uunngåelige, vi sørget for å sitte fastklemt før ulykken var ute. Bortsett fra ungen på det aller fremste setet. Konduktøren, på godt og vondt kunne han eller hun hoppe av i fart dersom uhellet var ute. I et sparketog er frihetsfølelsen størst for ungen på det fremste sparkesetet. Det samme er mengden vind i ansiktet pluss følelsen av skrekk. Vi kranglet alltid om hvem som skulle sitte fremst.
I dag var vi gledelig mange unger, så mange at vi gikk for ny Magerøya-rekord. Av erfaring visste vi at tre sparker var en gylden middelvei, ganske skøy uten å miste all styring og mulighet for å bremse, men i dag tenkte vi kun sikkerhet. Nemlig at flere sparker med stor sikkerhet måtte være enda mer skøy. Derfor gikk vi for sju sparker i toget, denne søndagen som flere fryktet kom til å bli deres siste.
«Kommer vi tell å dø?»
Det var hun foran meg i toget, hun nest fremst. Da ropte alle at jenta burde være mer logisk. Det var jo derfor vi var her, for å sette utfor og finne ut om vi kom til å dø. Sånt vet man aldri på forhånd, ropte vi.
I et fornuftig sparketog må alle sitte ned, unntatt ungen på den aller bakerste sparken. Den ungen står oppreist på meiene, hvor hun eller han skjærer tenner i et fortvilt forsøk på å styre. Den ungen er nemlig sparketogfører, en jobb som gikk til den største og tyngste ungen. Det var alltid så fint å snu seg på setet og se styrungens ansikt. Liksom tryggheten selv, med sitt ville blikk og munnviker dratt bakover i angst. Det ga en følelse av å være sammen i ulykken for oss andre i toget, der vi satt pent dandert framover på sparkesetene. Tilsvarende var det ekstra uhyggelig de gangene man snudde seg og så at styrungen hadde forduftet.
Fordi vi denne dagen gikk for ny rekord, gikk vi for to styrunger. De to eldste av oss og dem med mest livserfaring. Men i et sparketog på sju sparker er styringen uansett lik null. Ungene kunne like gjerne hengt etter skolebussen og prøvd å styre den. Ingen sa det høyt, men i praksis handlet jobben som styrunge om å skyve moroa i gang.
Et alvor senket seg. Toget på sju sparkstøttinger med unger fastklistret i mellom, vippet på kanten av avgrunnen. Det føltes som om vi befant oss høyt hevet over verden, Honningsvåg sentrum og havnebassenget så fortapt i mørketid at lysene minnet om enstjernehop på himmelen. Vi kjente på et øyeblikk av felles skjebne. Og felles eureka. Nemlig en kriblende visshet om at dette enten ble ny verdensrekord, eller noe aldeles nytt av ukjente dimensjoner.
«E aille klar førr avspark?» ropte de to som var satt til å styre vårt ferske selvmordsprosjekt.
To av sju nikket nølende. Fem ristet kraftig på hodet, meg inkludert.
«Æ vil åsså av», var det noen som hikstet og sa.
Kjempeforsent.
«Hnnnghhh..!» lød det bakerst, styrungenes føtter spant etter feste i forsøket på å skyve sparketoget i gang, tungt som fjell og like langt. Toget leet seg ikke, liksom til og med sparkene gikk til streik og nektet å forlate stasjonen. Sparkstøttingene forsto nok bedre enn oss at dette bar galt av sted. Løsningen var å be passasjerene bidra til framdrift. De reisende måtte løfte seg fra setene og bredbent vrikle toget framover.
(Fortellingen fortsetter neste gang…)
