(Illustrasjon: Wilfred Hildonen)

 

Valgfri fot på den ene meia, ledig fot ført att og fram i rytmiske sveip for å skyve fart.

 

Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen

 

Som et misforstått tusenben lirket vi oss mot kanten, til førersparken tok til å henge med snuten. Da hendte det noe. Nølende i starten. Vi dumpet ned på setene idet sparketoget tippet utfor. Ustoppelig som Guds vilje på jord hamret vi av sted. Da vrælte vi i kor:

«Unna vei i bakken! Kula i nakken!»

Jo, kula i nakken var nok det mest humane. At vi kom til å stoppe visste vi jo av erfaring, smertelig sådan, spørsmålet var hvor. Og spesielt hvordan.

«Dåkker må prøve å feile», sa de voksne bestandig til oss ungene på Magerøya. Vi var sjelden så uenige som i dag. I dag gjaldt det ikke å prøve å feile, men å prøve å overleve.

Forbi den vilt flagrende dusken på lua til ungen foran meg så jeg Grand hotell. En rektangelformet, hvit legokloss langt der nede. Klossen ble hurtig større, og jeg innså med gru at sparketoget gjorde susen. Farten ble nemlig mye større enn når man sparker alene. Jeg hørte meg selv hutre.

Vil du lese eller gjøre deg kjent med den kvenske oversettelsen? Her er «Virkkui potkui, osa 2»

Under toppluer som sto til værs stive av skrekk, tok styrungene til vettet. Vi andre ønsket å ta til vettet, men hadde ingen slik luksus. Begge slampene slang seg av ved Larsjorda, hvor de rullet bort til snøskavla, kravlet opp til toppen og glodde fram over kanten. Derfra, har de fortalt i ettertid, kunne de se sparketoget vårt bryte lydmuren. De sa det hang gnister igjen i lufta da vi krysset Storgata. Før vi krysset Storgata, sa de, oppdaget de eldre folk som avbrøt sin fredelige søndagstur til fordel for ville byks over første og beste brøyteskavl. Sånne sparketog virket å ha en veldig oppkvikkende effekt på de eldre, sa styrungene i ettertid, og kalte det en prestasjon at vi bommet på alle.

Også jeg satt fastklint i begivenhetens sentrum da vårt sparketog gnistret til og brøt lydmuren. Jeg så en bil bråbremse, bilisten hang over rattet og bilen knep igjen lyktelysene idet vi passerte. Men å komme seg av rekordforsøket var stadig like umulig. Det var bare å stå han av, rettere sagt sitte han av, og før jeg rakk å gjøre som strutsen og trekke lua skikkelig ned i front, var vi over krysset og framme. Ved Grand hotell, som nå dekket all utsikt. Inkludert all framtidsutsikt. Ved hotellet møtte vi veggen.

Nærmere bestemt midt på veggen, i et område med mye krakelert murpuss etter lokale unger som tidligere hadde valfartet til bygget. Vi kom susende ut fra intet og landet med et høyt brak. Fulgt av unger som trosset tyngdeloven der de kravlet av sted i vifteform på veggen. Gjester våknet og istapper løsnet fra høyden. En nesnaladd spaserte lenge oppover, var kun ei skolisse-lengde unna nebbet på en nysgjerrig måse, måsen satt på kanten av taket og glodde ned. Vi må ha vært et syn i fugleperspektiv.

Det visste jeg lite om, som satt fastklemt i froskeperspektiv. Og selv om sparken er en enkel innretning, kan den se temmelig innfløkt ut etter et vellykket sju-sparkers sparketog fra toppen av byen, tvers gjennom lydmuren og Storgata-krysset og rett inn i veggen på Grand hotell. Mange år senere var jeg på høstutstillingen i Oslo, og der så jeg moderne kunst som liknet veldig på det vi skapte. En diger skulptur inspirert av Picasso. Noen kunne tjent penger, om de trakk sparketoget vårt til Nordkapp museum og stilte oss ut. For øvrig et gjenreisningsmuseum, hvilket passet bra for oss som denne søndags formiddagen stilte så samvittighetsfullt opp som ambassadører for ødelagt kystkultur.

Verst gikk det ut over han på det fremste sparkesetet. Konduktøren vår. Han ble uten mellomlanding slengt rett i veggen. Hvor han hang lenge, liksom utstyrt med sugekopper før han sakte tok til å sige til bakken. Der lå han lealøst og var stille, noe som tydet på at han hadde det utmerket. Ellers lød det klynk og stønn herifra og derifra, da unger kravlet fram og blodlepper og forstuinger kom for en dag.

Med sparkene våre hadde det ganske riktig gått den veien høna sparker. Meiene skal fra fabrikkens side være parallelle, men sprikte nå i stygge avvik fra normalen. Den aller mest totalhavarerte, som det heter her nordpå etter festen, det var sparken til han fremst i toget. Ei meie var så bøyd den var slått knute på, flere av trespilene i setet var knekt, resten flerret av. Teorien gikk ut på at konduktøren hadde klamret seg så grundig fast, at han rev med seg deler av setet da hotellveggen sørget for nærkontakt av tredje grad.

De to styrungene som bykset av og tok dekning bak snødongen, også de kom ruslende ned for å se. Tilforlatelig, liksom småplystrende, de regnet vel med at smellen fikk oss til å glemme hvem som hadde mygget ut da sparketoget nådde veis ende. Til gjengjeld kunne de bekrefte at det hadde sett tøft ut. Og at det ble ny rekord.

«I ka da?» lespet vi.

«I mye rart», svarte styrungene.

Vareopptellingen viste to unger som blødde neseblod, pluss to andre som holdt seg til magen. Ikke av latter, men etter sammenstøtet med sparken foran. To hadde forstuete håndledd etter forkjær landing, en unge lå ennå ved veggen og hadde det bekymringsverdig utmerket. Forresten blødde også han neseblod, så tre av den typen tildragelse. Flere spurte om de fikk være med meg hjem til mamma, som kunne stoppe blod. Vi støttet hverandre helhjertet, også denne vanlige vintersøndagen på slutten av 1970-årene i Honningsvåg.

«Gud nåde mæ!» sa mamma da vi kom inn i stua. «No igjæn? Lære dåkker onga aldri?»

Men også denne gangen hadde vi ungene litt blod igjen som mamma kunne stoppe. Og det gjorde hun, etter tur stoppet hun blodet på oss.

Lære? Jo visst.

Vi sa det til mamma. At vi hadde lært massse.

Nemlig at vi aldri mer skulle la feige størstegutter være styrunger i sparketogene våre, pluss at sparketoget fungerte dårlig fordi sju sparker er ulykkestall. Neste gang, sa vi til mamma, skulle vi prøve et lykketall.

For eksempel åtte sparker. Det kom garantert til å gå mye bedre, mente vi ungene.