Fri entré til et menneske

 

I slutten av 1970-tallet hadde noen svenske tenåringer spillejobb på en folkedansfest i Jokkmokk-traktene. Så kom en mann og spurte om han fikk lov om å synge en finsk vise. Spellemennene sa ja, selv om de var i tvil. Mannen satte i gang. «Det tog tre sekunder innan han hade salens odelade uppmärksamhet», skriver Marius Falck i den svenske folkemusikkgruppa JP Nyströms orkester i programheftet til «Tjära människa».

Mannen var Vilho Akseli Ollikainen, en sverigefinne fra Gällivarre. Slik startet kontakten mellom han og JP Nyströms som de holdt til 1998 da Ollikainen døde.

På døra til hans siste bolig stod det ikke navneskilt, bare at her bodde det et menneske. Han etterlot flere hundre c-kassetter med tale, sang og poesi samt tekster, bilder, skulpturer osv. Han var et menneske med egen karisma, ikke akkurat i A4-formatet.

I 2014 satte Tornedalsteatern – Tornionlaakson teatteri opp monologen, eller skal vi kalle det for ennmannsmusikal, «Tjära människa», som forteller om Vilho Ollikainens liv.

Det var Jan Johansson, kjent hos oss blant annet fra gruppa Jord, som fikk ideen til dette stykket, og som spiller rollen som Ollikainen. Samtidig som stykket ble satt opp, startet også gruppa WAO, som består blant annet av musikere fra JP Nyströms, Jord og JPP, som alle er inspirert og berørt av Ollikainens liv, billedkunst, ordkunst og musikk.

Ollikainen var født i Pöljä j Savolaks i 1934. Etter en traumatisk barndom flyttet han til Nord-Sverige som 15-åring. Han møtte Ulla-Britt og giftet seg som 20-åring, og de fikk fem barn.

Årets Kalottspill i Målselv i Troms kunne by på både folkemusikkteater og konsert med WAO. Teaterstykket og konserten kan oppleves hver for seg, men sammen skaper de et fyldigere bilde mangekunstneren Ollikainen.

Folkemusikkteater

Vi er vant til å se Jan Johansson som en stille kar bak trekkspill. I «Tjära människa» får vi se en annen side. «Extasen, euforin, transen, improvisationen var tillstånd som han längtade och strävade efter», skriver sønnen Matti Ollikainen om sin far i programheftet.

Johansson formidler både gleden og galskapen, leken og angsten. Med verdighet klarer han også å etterligne den finske aksenten til en sverigesfinne. Ollikainen klarte jo aldri helt å forstå det svenske språket som har b, g, d og andre merkelige lyder.

Ollikainen engasjerte seg i politikken, miljøspørsmål og barneoppdragelse. Han var en kjærlig far, når han ikke var syk.

Vi ser tvilen. Være eller ikke være? Ollikainen funderer både over politikk, naturvern og religion. «Vi er alle Guds barn», konstaterer han, og men så spør han: «Hvilken Gud?». Til slutt kan ha ikke se at noen Gud eksisterer i det hele tatt. Det kan ikke bli annet en kunst av slikt. «Jag ångrar ingenting – men bara det meningslösa.»

WAO

Musikk var medisin når alt annet sviktet. «Iblant må man bara sjunga når intet annat er möjligt.» Ollikainen laga både tekster til kjente melodier og egne sanger.

En ny bekjentskap for meg var sangeren Mirja Palo fra Jokkmokk. Hun har studert folkemusikk og sang blant annet i Kaustinen og jobber nå med kulturprosjektet «Norrbottens själ», en forestilling som skal få sin premiere i 2017. Palo og Susanne Rantatalo stemte fint sammen i flere sanger. Andre høydare for meg var den meget svingende «Renkipoikien laulu» med Arto Järvelä som solist, brevet om hva barn skal lære i skolen, som Ollikainen skrev til Markus Falck da Falck gikk i lærerskolen, og klassikeren «Säkkijärven polkka». Det er en prestasjon å spille den i den farta som den krever – og i tillegg klarte Jan Johansson å synge den også.

En plate fra WAO må jo komme før eller senere.

 

 

Liisa Koivulehto