Åsnes kvenske aha-opplevelser

Åsne Kummeneie Mellem viser glødende engasjement for sin kvenske bakgrunn. (Foto: Heidi Nilima Monsen)

 

 

– Jeg er 200% kvensk, minst! Jeg bruker jo både studiene mine og fritida mi på det, så da føler jeg at jeg kan si det, sier Åsne Kummeneje Mellem som har valgt å bli fulltidskven. Og vel så det. 

 

Heidi Nilima Monsen
heidi@ruijan-kaiku.no

 

Den fremadstormende unge kvenske kunstneren Åsne Kummeneje Mellem (24) fra Tromsø kan fortelle at det satt til dels langt inne å begynne å røske opp i sine kvenske røtter, men at da hun til slutt gjorde det så ble det gjort til gangs. Nå kaller hun seg for fulltidskven.

– Jeg er 200% kvensk, minst! For meg går det i kvensk konstant, og jeg tror til og med at samboeren min også begynner å bli kvensk nå, ler hun.
Men det har ikke alltid vært slik for Åsne. I oppveksten viste ikke foreldrene hennes noen spesiell interesse for det kvenske, og hun forteller at da hun etter videregående ønsket å vite litt mer om seg selv og hvor hennes plass i verden er, var det det kvenske som var naturlig for henne å ta tak i. Hun prøvde å finne seg selv i miljøet, men det var ikke spesielt lett siden hun satt alene i Oslo.

Heldigvis hadde hun engasjerte kvenske besteforeldre i Tromsø som hun stadig både ringte og besøkte.

– Jeg har fått et veldig godt forhold til mine besteforeldre, og det er jeg veldig glad for. Jeg har alltid stått de veldig nært, men da jeg dykket inn i noe som de er veldig engasjerte i, ble båndet enda sterkere. Der virker veldig stolte over at jeg tar deres engasjement videre. Det er flott å kunne gi dem det, og det er vel nesten det samme som å gi dem barnebarn: de ser at deres arv fortsetter, smiler Åsne, som for øvrig er barnebarnet til tidligere leder i Norske kveners forbund, Reidun Mellem.

Møtte motstand i kunstmiljøet
Åsne kan fortelle om en tung tid da hun følte seg rimelig alene i hovedstaden og på egenhånd prøvde å kartlegge sin kvenske identitet. For henne ble kunsten en naturlig inngang til det kvenske, blant annet ved at hun prøvde å finne ut hva som er visuelt kvensk som hun kunne bruke i sitt kunstprosjekt. Men hun opplevde at blant annet professorer og de som skulle veilede henne innen kunsten, ikke så på det kvenske som aktuelt nok til å jobbe med.

– Blant annet fikk jeg kommentar på at dette ikke var et tema jeg burde bruke tid på. Ulike professorer og veiledere mente jeg heller skulle bruke tid på å kalle meg kvensk enn å bruke mye tid på bakgrunnsundersøkelser. Noen av de var åpne for at kvensk er kult, men mente det ikke ville være nyttig for meg å bruke så mye tid på å gå inn i det kvenske. Den gang var jeg ikke trygg nok i min kvenske identitet til å stå i det, så det satte meg litt tilbake. Oslo var jo hele livet mitt, og når de i Oslo ikke syntes det kvenske var aktuelt så følte jeg at heller ikke jeg var aktuell. Jeg tok det personlig. Kunst er jo personlig. Det ble veldig tungt, forteller hun åpenhjertig.

Kven er kven
For å bli bedre kjent med det kvenske, startet hun prosjektet Kven er kven, et kunstprosjekt bestående av fotografier og historiene til ulike kvener. Kunstutstillingen ble stilt ut på Ruija kvenmuseum i forbindelse med Kvenfestivalen i Vadsø sist sommer.

– Kunstprosjektet Kven er kven med disse portrettene og intervjuer med ulike kvener ble på en måte min inngang og alibi inn i det kvenske, for da kunne jeg reise rundt og spørre om det jeg lurte på om det kvenske. Jeg ville finne ut hva egentlig dette kvenske var for noe, og jeg stilte de samme naive spørsmålene til alle sammen: om hva kvensk er og hvorfor det kvenske er viktig. Jeg følte at dette var noe som manglet, for når jeg leitet etter det kvenske i litteraturen, så fant jeg ikke det jeg lette etter, dermed måtte jeg skape det sjøl, sier Åsne.

I kunstutstillingen får man historien til blant annet bestemoren Reidun, Pål Vegard Isaksen ved Halti kvenkultursenter, Reidar Harju, Bernt Isaksen og Maiya Syrstad.

Fant levende kvener
– Fikk svar du på de spørsmålene du lurte på?

Hun ler.

– Ja, men det var veldig varierende. Jeg merket veldig fort at det kvenske ikke var så sorthvitt som jeg hadde trodd i oppveksten.
Det hun visste om kvener fra tidligere var nemlig stort sett det hun hadde funnet på wikipedia og leksikon, og for henne så var ikke det tilstrekkelig. Gamle sorthvitbilder av kvener var liksom ikke noe som traff en ungdom i Oslo som var på søken etter sin identitet.

– For meg ble det viktig å se mange levende kvener som levde helt vanlige liv og høre deres historier. Mange av disse har jo ganske forskjellige historier siden de kommer fra forskjellige steder, og noen har også flyttet fra stedet der de vokste opp også. Jeg så raskt at dette var mye større enn det jeg hadde trodd. Og det var også veldig fint å kunne vise dette til de i Oslo også; at her er det mange levende kvener med mange aktuelle historier. Dette er en kultur som fortsatt lever, og jeg har veldig lyst til å være del av den kulturen, sier hun.

– Hvordan var tilbakemeldingene fra professorer og veiledere?

– De ble stille, men jeg tok stillheten som et tegn på at flere av dem anerkjente prosjektet og at de så at det var en verdi i det. Vi har heller ikke snakket så mye om dette nå i etterkant, sier hun.
Men fra det kvenske miljøet var tilbakemeldingene udelt positive.

– Det er mange som sier at de er veldig glade for at jeg har gjort dette, og alle jeg intervjue var veldig glade for å kunne dele sine historier. Jeg følte meg velkommen hos alle jeg kom til og snakket med, og jeg så at dette var en kultur jeg ønsket å være del av, sier hun.

Fikk noen aha-opplevelser
Kunststudenten røper at hun fikk noen aha-opplevelser på sine kven-besøk. Blant annet kunne det virke som om kvenene var særs tradisjonelle når det kom til servering.

– Jeg fikk utelukkende servert kaffe, så da måtte jeg lære meg å drikke kaffe for å være en ekte kven. Så på grunn av dette prosjektet har jeg faktisk lært meg å drikke kaffe. Og hvis de serverte noe å spise så var det vafler, ler hun.
Bortsett fra dette, synes hun det var overraskende hvordan kunstmiljøet i Oslo virket overrasket at kvener er vanlige mennesker og ikke «mennesker som lever under en stein».

– Da oppdaget jeg at min misjon ble å vise det kvenske innenfra og ut. I min kunstneriske praksis jobber jeg veldig mye utover ved vise andre hva det kvenske er, skape interesse for det kvenske på en moderne måte, og vise at det kvenske ikke bare er noe som eksisterer i historiebøker. Det finnes jo knapt der heller, sier hun og forteller at dette har vært et arbeid som har vært veldig givende.
–Folk er interesserte i dette når de først får knaggen om at dette faktisk er aktuelt i dag, sier hun.

Generasjonshopp
Selv om ikke Åsne er vokst opp med det kvenske språket, følte hun at hun hadde kvensk identitet i oppveksten.

– Jeg har fått det kvenske inn med mine besteforeldre. De har pratet litt om det kvenske, men først og fremst har jeg nok lært det kvenske ved å observere dem, sier hun. Det kvenske engasjementet i Åsnes familie så lenge ut til å hoppe over en generasjon, men nå har også hennes foreldre begynt å bli mer interessert familiens kvenske bakgrunn.

– En av mine store bragder her i livet er at pappa nå har meldt seg inn i kvenforbundet, gliser hun.
Til daglig er Åsnes far rektor på en folkehøyskole, og nå skal han ha bestilt inn kvenflagget for å kunne flagge med det på 16. mars.

– Det er en stor seier for meg at jeg kan være med på å gjøre han bevisst på sin kvenske tilhørighet, og at han nå vil vise det. Han har heller ikke språket, så der går det også på de visuelle symbolene som for eksempel flagg eller ved å stå fram som kven, sier hun.

Ønsket å kle på seg kulturen
Tilbake til den tiden da Åsne satt alene i Oslo og ikke helt visste hva det ville si å være kven. Hun forteller at det var lett å gå i den fella å tenke «Jeg har ikke kvendrakten og jeg kan ikke kvensk. Ergo er jeg ikke kven.». Dette syntes hun var tungt.

– I andre kulturer kan det nok være lettere, for der tar man bare på seg et plagg som symboliserer kulturen. Kanskje man begynner smått med pins, smykker eller sjal for å symbolisere tilhørighet. Men kvenene har ikke hatt så mye av dette følte jeg.

For Åsne hadde nemlig ikke lyst til å være «en hvem som helst» som går rundt og snakket med kvener fordi det er interessant. Derfor måtte hun bare til slutt innse at hun er en del av den kvenske kulturen. Hun hadde jo besteforeldre som har det i blodet, og hun innså at dermed var det også en del av henne.

– Men jeg måtte bli tryggere i rollen som kven. Og det tar tid.

Jaktet på «typisk kvensk»
Likevel valgte Åsne å fortsette jakten på kvenske kulturmarkører.

– Hver gang jeg var hos noen spurte jeg om de hadde noe kvensk. Da var det veldig mye hummer og kanari som ble dratt fram fra skuffer og skap. Alt fra kaffekverner til bilder eller tepper, men jeg fant liksom ikke helt det jeg leita etter. Jeg leita nok etter et superkvensk smykke eller lignende som jeg kunne hente inspirasjon fra, og det var det ingen som hadde. Jeg opplever at det kvenske vi har er gjerne noe konstruert og satt sammen av mange biter. Eller så har den kaffekverna blitt kvensk fordi din far bestandig brukte den til å male kaffe med og han var kvensk og dermed er den også kvensk. Men en kaffekvern i seg selv er jo ikke kvensk så vidt jeg vet, sier hun.

Til slutt ble hun så frustrert av å ikke finne noe «typisk» kvensk, at hun nesten sluttet å lete.

– Jeg tror det er veldig mange som slutter å lete etter de visuelle kvenske markørene fordi de er så vanskelige å finne. I stedet har det blitt veldig fokus på språket, og at hvis du ikke har språket så har du ikke det kvenske. Og akkurat det førte til en identitetskrise hos meg, siden jeg ikke kunne språket og dermed kunne jeg liksom ikke bruke den kvenske kulturen til noe. Men så ser man nok av de her kaffekvernene og vevde teppene, og så blir man inspirert og begynner å produsere egne ting, smiler hun.

«Kvensk kunstner»
Etter å ha jobbet med med fotoserien Kven er kven, begynt den kvenske kunststudenten og kunstneren å jobbe med materialer som er tilknytta det kvenske, som for eksempel never og trematerialer. Hun har også funnet frem veven.

– Nå lager jeg både ting som jeg bruker i min egen kunst og ting som andre kan bruke som for eksempel buttons av tre. Jeg prøver å finne ulike måter å visualisere den kvenske kulturen, for det synes jeg mangler akkurat nå. Jeg manglet i alle fall det da jeg begynte å lete i den kvenske kulturen. Jeg fant ikke noe visuelt, sier Åsne som så absolutt anser seg selv som en «kvensk kunstner». I dag er det svært få som driver med kvensk samtidskunst, og Åsne innrømmer at hun savner flere kunstkollegaer.

– Jeg føler meg aleine med å revitalisere den kvenske samtidskunsten og med å trekke det kvenske ut til andre, og jeg håper det kommer flere etter hvert som vil jobbe med dette når de ser at jeg gjør det og en ser at det faktisk er mulig, sier hun.

Det finnes noen som har hatt litt fokus på kvensk samtidskunst, og Åsne tror det er flere som er interessert i temaet. Hun trekker fram prosjektet Kven Connection i Vadsø som arrangerte en samling slik at kunstnere kunne jobbe med kvenske uttrykk.

– Da kom det jo folk som er interessert, men ingen av disse var jo fra det kvenske miljøet dermed ble dette noe kortvarig. Det var mye bra som ble produsert, men jeg skulle ønske det var flere som ville jobbe med kvensk kunst mer på heltid, fordi vi trenger flere som jobber med visualisering av det kvenske fra innsiden og ut, mener hun.

Tenker på kvensk hele tida
I tillegg til å jobbe med det kvenske gjennom kunststudiet og kunsten, er Kummeneje Mellem aktiv i den kvenske ungdomsorganisasjonen Kveeninuoret. Hun sier selv at hennes kvenske engasjement de siste årene gått fra å være ikke-eksisterende til å bli nærmest altoppslukende.

– Det kvenske er blitt det første jeg tenker på når jeg står opp, og det er med meg helt til jeg legger meg igjen. Min kvenske identitet skriker etter input konstant nå, derfor er det det jeg bruker tida mi på. Det er det kvenske som klør mest bakerst i hjernen, sier Åsne som gjerne omtaler seg selv som både fulltids-kven og 200% kvensk.

I tillegg til å speile det kvenske via kunsten, synes Åsne det er helt greit å stå fram som et eksempel på en ung kven gjennom Kveeninuoret.

– Gjennom blant annet Instagram kan jeg være der de unge er og vise ansiktet mitt og si at «hei, jeg er en ungdom som studerer og som også drikker øl i helgene og liker å strikke og har en katt, men jeg er også kvensk og en del av den kvenske kulturen. Og det kan du også være», sier hun.

Hun mener at det ikke skal være en høy terskel for å være en del av det kvenske miljøet, men hun tror dessverre at det er mange som føler det nå. Og det er trist.

– Det er nok viktig at det blir en lavere terskel for å bli med i det kvenske miljøet. Og det er viktig å påpeke at man ikke behøver å gå «all in» og bli fulltids-kven slik som jeg har gjort. Jeg har nok godt litt vel langt, og man kan vel nesten kalle det for en besettelse. Dessverre tror jeg man mister en del mennesker som kunne ha vært en viktig ressurs og del av det kvenske miljøet, fordi de ikke finner en inngangsport til det kvenske. Det er de jeg prøver å treffe med kunsten min, sier hun.

Kvensk er mer enn bare språk
– Tror du at det vil det være annerledes å være kven om 10-20 år?

– Ja, men det må jobbes for. Mitt ønske er at det skal være lettere å vise seg kvensk, men også at det er mer forståelse for det kvenske i storsamfunnet. At det ikke bare er vi som gjenkjenner de kvenske symbolene, men også andre. Jeg håper også at det vil bli lettere å lære seg språket, men likevel behøver ikke språket å være avgjørende for at man skal kunne være en del av kulturen, sier hun og legger til.

– Det er kanskje en bombe å mene akkurat dette siden det er såpass mye fokus på språket. Jeg håper at jeg selv er i en situasjon en gang i livet hvor jeg kan lære meg så godt kvensk at jeg kan kommunisere på språket, men inntil videre så er ikke det fokuset mitt. Litt lærer jeg jo når jeg er 200% kvensk, en det blir bare noen fraser. Men det er kanskje sånn språket brukes om 10 eller 20 år? Det må også være akseptert at man bare kan enkle fraser som takk, hei og velkommen, mener hun.

Viktig del av historien
– Hvorfor er det kvenske så viktig for deg?

– Oj, ja det er jo det samme spørsmålet som jeg har stilt alle gjennom mitt kunstprosjekt. Det er vanskelig å gi et klart svar på det, og jeg har heller ingen fasit. For meg tror jeg det kvenske er viktig fordi det er en del av den generelle kulturarven i Norge, og det er skummelt å viske ut en av de delene. Hvis den kvenske delen av historien viskes ut, så gir man en feil arv videre, sier hun.

Hun sier at hun synes det er viktig å røske opp i det sorthvite bildet om at i Norge finnes det nordmenn og samer, og det er det, mens realiteten er så mye mer nyansert enn som så.

– Jeg synes det er veldig givende å røske opp i den holdningen som har blitt sterkere og sterkere i det norske samfunnet om at de kvenske knapt er noe som finnes eller at det kvenske er noe musealt og gammeldags. Jeg trenger ikke å fronte 17-mai eller norsk språk. For det har jeg nok av. Men det kvenske er noe som mangler, ikke bare for meg men for mange andre også, sier fulltidskvenen Åsne Kummeneje Mellem.