Ga jernet i varmen: Ble kloke på metallets mysterier

Deltakere samlet til smedkurs sommeren 2023. Vi ser (fra venstre) Inferno og Raymond Olufsen fra Vadsø, Herulf Johansen fra Holmestrand, Arild Nyberg fra Leirpollen, Joakim Storslett fra Trøndelag, Steve Aslaksen fra Kokelv sjøsamiske museum, smed og kursleder Hans Erik Olsen fra Birtavarre, Bror Ivar Salamonsen fra Karasjok, Riinakaisa Laitila fra Lakselv, Sverre Josefsen fra Mårnes, bosatt Børselv, Gunnar Grønvold fra Karasjok. (Foto: Arne Hauge)

 

Råvaren til ei klassisk smie er stadig verre å oppdrive. Her får du vite mer om jern og stål og hvorfor moderne metall funker så dårlig.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

På tampen av juni holdt smedmester Hans Erik Olsen samme kurs som under fjorårets Kipparifestival, da den kvenske gammel-nysmia i Børselv ble innviet. Olsen samlet også i år fullt kurs hvor deltakere fra nær og fjern fikk tre solfylte dager i og utenfor smia. Rent pedagogisk, kan Olsen bekrefte, legges det opp til logikk i framdriften.

– Vi begynte med enkel og teoretisk tilnærming om det materialet vi skal bearbeide. Jern og stål. Vi satte det også i en historisk sammenheng, sier kurslederen.

Smeden kan fortelle at dagens jern og stål er helt forskjellig fra før. For et par hundre år siden fantes ikke mye av dagens legeringer, og selv om legeringsstål har nye egenskaper som er bra for industrien, så byr det på vansker i ei klassisk smie.

– I en legering kan det være kobolt, krom, nikkel og annet metall. Rustfritt stål er som regel legert med krom. Men legert stål kan være særdeles vanskelig å herde, blant annet. Mens vi herder direkte i vann eller olje, bruker industrien trinnvis herding med luftavkjøling, ofte i timevis alt etter hva de skal bruke det til, sier Olsen.

– Så det du og gjengen helst vil ha, er ulegert?

– Ja. Vi driver på gamlemåten og vil helst ha gammelt, rent jern å smi på. Gammelt stål har bare litt karbon i seg, alt fra null komma to til en prosent. Og det er helt greit, det må vi ha og det gir et bra utgangspunkt for å settes inn i kniver og økser og annet med egg, sier smeden.

– Er det ikke bare å dra og kjøpe sånt jern?

– Nei, gammelt jern er vanskelig å få tak i. Smijern selges ikke lengre, det produseres ikke.

– Forstår vi rett at du er på utkikk etter gammelt jern? Smijernsporter og sånt?

– Ja da, vi tar i mot hvis noen vil kvitte seg med det. Eller et gammelt trapperekkverk fra seksti- og syttitallet. Da slipper vi unna de legerte materialene, sier han.

Dernest består Olsens smedkurs av praktisk smiing. Inne i smia, eller som denne gangen, mest ute i finværet.

– Vi begynner med enkle ting. Spiker og kroker, lærer hvordan metallet oppfører seg når det blir varmt og hvordan man former det med hjelp av hammer, ambolt og noen meisler.

– Folk sier det skal litt til, å få til. Har du opplevd elever som har hevet vasari og spiikari og hva det nå heter, og grått sin vei?

– Nei, kan ikke huske det. Det er heller ikke meningen å bli mester på ei helg, det går ikke an. Poenget er å få prøve, kanskje vekke interesse til å fortsette videre, sier mesteren, som merker at faget har en renessanse.

– Jeg har drevet med dette i tretti år, og ser at det vekker mer og mer interesse. De siste ti, femten årene har det blitt mer og mer. Også museene har blitt stadig mer klar over at bygningsvern uten smedtradisjon er vanskelig. Det hjelper ikke bare med treverket, du må kopiere hengslene også. Og du kan ikke kjøpe hengslene på bygg og bo og skru dei fast. Dei må smiast, sier Olsen, det var rent poetisk slik han sa det.

– Og til båter?

– Ja. Selvfølgelig. Der også. Nagler og låser og et helt perspektiv av ting som trengs.

– Så det du sier, er at hvis noen av elevene dine omskolerer seg og blir smed, så får de jobb?

– Vel, det er ikke noe økonomi i å smi spiker, men det er alltids noen som trengs i bygningsvern og reparasjoner.

– En elev sladret og sa at du helst jobber inne i smia?

– Ja. Jeg foretrekker inne i ei nokså mørk smie. Ute er det fort å se seg blind på hvor varmt jernet er, sier mesteren, som innrømmer at til og med han blingset i solsteiken i Pyssijoki.

– Jeg så feil et kort øyeblikk, og da skjer det veldig fort at man kan brenne av jernet.

– Kan du som mestariseppä se hvor mange grader det har, jernet?

– Ja da. Fra syv hundre til åtte hundre grader er det stor forskjell på fargen. På ti-graderen, fra syv hundre og sytti til syv hundre og åtti kan det bli mer komplisert. Akkurat å skulle si de ti gradene.

– Det skjønner vi godt. Takk for praten, så får du gå bort til elevene dine og, vel, smi mens jernet er varmt. Den har du hørt før?

– Den har jeg hørt før, og den er god, bekrefter Olsen.