Bjørn Søderholm var ordfører i Porsanger fra 1999–2007. Foto: Tom Skoglund/Altaposten.

 

Som utflyttet finnmarking har jeg registrert den kraftige ordbruken fra mine tidligere samfylkinger mot sammenslåingen av Troms og Finnmark til en region. Kanskje må man se saken i et historisk perspektiv med utgangspunkt Finnmark for å forstå reaksjonene.
Jeg har først lyst til å nevne fem saker med adresse Finnmark som jeg trur har hatt betydning for opprøret. I tillegg vil jeg også nevne hvorfor jeg tror det er uklokt med alenegang.

1 – Fornorskningen
I Finnmark har befolkningen fra langt tid tilbake bestått av tre folk med tre forskjellige kulturer og språk, nemlig nordmenn, samer og kvener.
Fra rundt 1900 og helt opp til slutten av 1950-årene var det forbudt å snakke samisk og kvensk på skolene. All undervisning skulle foregå på norsk. Mange elever kom fra hjem hvor det kun ble snakket samisk eller kvensk. De forsto ikke et ord norsk. Man kan selv tenke seg hva det gjorde med små barn som skulle ta til seg lærdom på et språk de ikke forsto, av lærere som i mange tilfeller totalt manglet kunnskap om barnas kulturelle bakgrunn.

For mange barn opplevdes skolegangen som et helvete på jord med mobbing, mistrivsel og lite læring. Dette var en villet politikk fra sentralmakten som ikke akkurat skapte tillitt hos befolkning i fylket. Fornorskningen var totalt gjennomgripende for det samiske og kvenske folket og resulterte i en fornektelse og skam for sitt språk og sine kulturelle røtter.

2 – Altabataljonen
Altabataljonen besto av rundt 800 mann da krigen brøt løs. Fra 25. april var Altabataljonen i fremste linje og deltok i offensiven mot tyskerne som en måned senere førte til gjenerobring av Narvik.
Mens nazistene gikk på smertefulle tap, var det svært få av Altabataljonens menn som ble drept i løpet av de to månedene kampene utspilte seg i fjellene utenfor Narvik. Sammen med andre allierte styrker var Alta bataljonen den først avdelingen som fikk overtaket over tyskerne.
I flg. statsviter Frank Aarebrot greidde Alta bataljonen å holde tyskerne unna slik at kronprinsesse Märtha, Harald, Astrid og Ragnhild kunne komme seg ut av landet. Det var altså ikke bare gutta på Midtskogen som reddet de kongelige. Det gjorde også gutta fra Alta bataljonen, en del av krigshistorien som er totalt underkommunisert.
Men denne militære bragden som vakte internasjonal oppsikt, fikk liten plass i den norske krigshistorien. Det er påfallende og skammelig. Myndighetenes behandling av Altabataljonens veteraner føles blodig urettferdig i Finnmark. Ingen regjering etter krigen har noe å skryte av i behandlingen av Altabataljonens veteraner. Jeg blir enda forbannet når jeg tenker på det.
Det som skjedde i Sør-Norge under krigen har blitt viet mye mer oppmerksomhet enn det som skjedde i Nord-Norge. Men faktum er at det var liten, i mange tilfeller ingen motstand i Sør-Norge der det meste av de norske forsvaret var stasjonert.
Som en ekstra byrde på veteranenes skuldre konkluderte det regjeringsoppnevnte Eitinger-utvalget i 1988 at Altabataljonen som gruppe ikke hadde vært utsatt for belastninger som kunne gi psykiske senskader. I tillegg kom det frem at utvalget mente at «livsvilkårene for folk i Finnmark var så harde i 1930-årene, at folk her hadde bedre grunnlag for påkjenninger enn andre».

3 – Partisanene
Betegnelsen «partisan» er benyttet om nordmenn som ble vervet og utdannet av sovjetrusserne for å drive etterretningsvirksomhet bak tyskernes linjer i Nord Norge under krigen. Hovedoppgaven var bl.a. å overvåke og rapportere om all tysk skipsfart.
Det tyske armekorpset på ca. 55-tusen mann på Litsa-fronten, og de ca. 15.000 tyske troppene i Sør Varanger var helt avhengige av forsyninger som kom med tyske og norske skip til Kirkenes.
Det ble derfor bestemt at norske partisaner skulle plasseres på øde steder langs Finnmarks kysten. En må ha i minne at under krigen hadde Norge kun en fiende, Tyskland. Det var først under «den kalde krigen» etter krigen at Sovjetunionen ble vår fiende.
Å være partisan var livsfarlig og mange ble drept. Tapene i de norske gruppene som opererte langs kysten av Finnmark og Troms, var langt større enn i alle andre etterretningsgrupper under krigen.
Av de vel hundre personene som var med i motstandsarbeidet, ble 52 arrestert. Av disse ble 23 henrettet, 10 falt i kamp, to omkom og 11 flyktet. Krigsrettsaken i Bjørnevatn den 17. aug 1943 forteller litt om den brutalitet partisanene ble utsatt for. Alle de 11 som ble dømt til døden, ble drept med bruk av skarpkanten til en spade mot hodet.
Det jeg synes var ekstra ille var behandlingen partisanene fikk av de norske myndighetene etter krigen. De risikerte livet i kampen for et fritt Norge, men ble mistenkeliggjort, avlyttet, trakassert og forfulgt av den norske overvåkningstjenesten og regjeringsapparat i rundt 40 år.
Partisanenes innsats ble ikke anerkjent før på 1980-tallet. Sommeren 1983 la kong Olav ned krans i Kiberg ved minnesmerket for partisanene. Den 3. august 1992 holdt kong Harald en tale i Kiberg der han på nasjonens vegne beklaget den måten norske myndigheter behandlet partisanene i Finnmark på etter krigen. Altfor sent for mange.

4 – Tvangsevakueringen og brenningen  av Finnmark
Senhøstes 1944 gjennomførte Hitler «den brente jords taktikk i Nord Troms og Finnmark. Führer – befalingen om tvangsevakueringen ble avsluttet med følgende setning: – «Medlidenhet med befolkningen er ikke på sin plass!»
Skjebnen til de over 75000 tvangsevakuerte har fått liten plass i krigshistorien. Alle ble jaget fra sine hjem etter hvert som tyske soldater brente og ødela alt av bygninger og infrastruktur. Alt av husdyr ble også drept. Regjeringen i London lovet hjelp, som ikke kom.

Hjemmefronten i Oslo ba folket i nord motsette seg å bli evakuert. I ettertid ble mange beskyldt for å være dårlige nordmenn, siden de ikke motsatte seg kravet fra 200.000 bevæpnede tyskere. Så mye forsto de sørpå av krigen nordpå – ingenting, absolutt ingenting.
Min familie evakuerte med fiskebåten til min bestefar på 45 fot den 11. november. Den ble fylt opp med 28 familiemedlemmer og nære venner. Min eldste bror som da var 4 år, lekte seg bort fra fiskebåten. Med trugsmål fra tyske soldater om å skyte hvis ikke båten straks forlot kaia var det med nød og neppe at de fikk guttungen med seg.
Mer enn 23.000 rømte til fjells og overvintret i huler og gammer. Nærmere 50.000 ble med våpenmakt tvunget sørover. Mange flyktet i store og små fiskebåter, andre ble tvangsevakuert i overfylte tyske transportskip under umenneskelige forhold. De ble stuet sammen under dekk i transportskip lastet med ammunisjon, bomber og annet krigsmateriell. Ombord i «Carl Arp» ble forholdene forferdelige. Lite mat og vann samt usanitære forhold resulterte i sykdom og mange døde under transporten. De eneste tyskerne ikke fikk kontroll over var reindriftssamene.
Andre flyktet til gammer og fjellhuler opp på vidda eller ute ved kysten. Og alt dette skjedde i november da kulda, mørketid og vinterstormene sto for døra.
339 mennesker mistet livet under evakueringen, ti ganger så mange som beskrevet i den offisielle krigshistorien. Vår Herre holdt nok en vernende hånd om de som flyktet i båtene nedover kysten. Hadde det ikke vært for et helt uvanlig fint vær for årstiden, ville sannsynlig mange av de minste båtene forlist og flere omkommet.
I historie skoleboken fra 1950-tallet, ble tvangsevakueringen fra Finnmark nevnt i et avsnitt på 5 linjer.

5 – Lyngenlinja
Under den kalde krigen hadde myndighetene trukket opp en linje på kartet som fortalte hvor forsvaret av landet ville bli satt inn ved et angrep fra øst. Finnmark og Nord Troms øst for Lyngen ville ikke bli forsvart.
Det gjør noe med de mennesker som tror de er en del av et land hvor de vil bli forsvart på like linje med resten av landet, og så får vite at – «Sorry, dokker bor for nært russen til å forsvares.»
Av alle regjeringer siden krigen er det kun dagens regjering som tydelig har signalisert at Finnmark er en del av Norge og vil bli forsvart på lik linje som resten av Norge.

Fortidens urett kan ikke være bestemmende for fremtidens beslutninger
Som foran beskrevet kan finnmarkingene ha god grunn til å være forbannet på myndighetene for tidligere tiders behandling. Men sinne skal ikke styre fremtiden. Beslutninger som tas i dag bl.a. sammenslåingen av Troms og Finnmark, vil berøre de kommende generasjoner sterkt. En alenegang tror jeg vil være til stor skade for de som skal bebo fylket i fremtiden.
Ofte får vi høre at «Vi har de jo så godt, hvorfor skal vi endre på det?» Svaret er enkelt – Fordi omverden endres uansett hva vi gjør, og vil vi ikke følge med havner vi i bakevja.
Norgeskartet vil i 2020 forandres fra 19 fylker til 11 regioner. Dersom Finnmark står alene vil vi ha en befolkningsmengde på 76.200 innbyggere. Sammen med Troms vil folketallet bli 242.700. Selv sammen vil vi bli den regionen med lavest folketall. Folketallet til regionene som kommer nærmest oss, vil være Nordland med 243.300 og Møre og Romsdal med 266.900. Deretter kommer to regioner på 300.000 tallet, resten har en befolkning på mer enn 400.000 med Viken (Buskerud/Akershus/Østfold) med sine 1.191.200 innbyggere helt øverst.

Hvem tror dere vil vinne når kampen om statlige funksjoner og arbeidsplasser kommer opp på agendaen, Finnmark med sine 76.200 eller f.eks. Vestland (Hordaland/Sogn og Fjordane) med sine 632.800? Sammen med Troms vil vi ha ei kjøttvekt 4 ganger tyngre enn Finnmark alene. Vår stemme vil bli 4 ganger sterkere enn alene.

Befolkningen i Troms er våre brødre og søstre. Vi har samme kulturelle bakgrunn, vi bebos av nordmenn, kvener og samer i begge fylkene, vi lever av det samme næringer, vi tenker likt, vi flirer og gråter av de samme tingene, vi er like kjappe i replikkene og vi liker hverandre. Troms er ikke farlig for oss, men vil være en styrke når de ulike kamper skal kjempes mot andre større regioner og ikke en motpart, som den vil være dersom vi står alene.

Bjørn Søderholm