Illustrasjon: Wilfred Hildonen

 

Akkurat som skilpaddebarn som popper opp av sanda og skynder seg til sjøen, kravlet jeg tidlig opp på et akebrett. Etter den tid gikk det bare utforbakke.

 

Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen

 

Mitt første akebrett var et barneakebrett uten styring, senere fikk man akebrett som kunne svinges. Jeg fikk mitt i julegave fra mamma og pappa, kjøpt for dyre penger på sportsbutikken til Ole Olsen i Honningsvåg. Det var et blått Stiga-styreakebrett med oransje detaljer og navnet mitt påskrevet med vannfast, svart tusj. Å skrive hvem som eide akebrett og sparkstøtting, det gjorde butikken til alle ungene, så det aldri skulle være tvil om hvem som eide nyanskaffelsen. I mange år var mitt akebrett det beste i hele verden. Brettet hadde fri vilje og var tidvis humørsykt, men jeg tilga hver gang det prøvde å ta livet av meg.

Det fantes også andre, mer kreative ake-remedier. Disse kom i bruk når vi var ekstra mange unger samlet og det oppsto underskudd på offisielt godkjent rennutstyr. Det gikk fint an å renne på en god spade. Farten ble gledelig stor, men det lange skaftet bidro ofte til sorgen der man iført et raskt avtakende smil måket inn i veggen på Grand hotell.

Her er den kvenske oversettelsen av denne historien: Katu kuuluu kaikile

Plastposer fra S-laget var fine. Søppelsekker var også en nødløsning, selv om vinterskoene lagde grusom lyd mot innsiden. Pose og sekk ga glimrende fart, ulempen var holdbarheten. De tålte få krysninger av Storgata før man i praksis rente på buksebaken.

Det fantes også offisielt rennutstyr som fungerte heller dårlig. Som den kjempedyre rattkjelken. Staselig og fin, i praksis ble rattkjelke aldri vårt førstevalg. Til det grov meiene seg for mye ned i underlaget. Rattkjelken nektet oss den farten vi ønsket, nemlig dødsfort. Rattkjelke var en nedtur, tung å dra på også i opptur.

Dødsfort uten å dø, det var tingen. Derfor prøvde vi å nekte døden tilgang ved å ha noe lurt nederst i bakken. En grunnleggende regel som gjaldt uansett farkost, en utkikkspost. I bunnen av bakken tetnet trafikkbildet til, og støtt var det noen i veien når vi rente. Det var plogen og bussen, biler og mopeder. Det var hunder som hadde rømt og katter som skulle hjem, pluss unge damer med barnevogn og gamle damer med spark.

Systemet med utkikkspost fungerte bra, unntatt når utkikken gikk sin vei. Det var problemet med unger, fant vi ut, de har kort hukommelse og kjeder seg lett. Ofte hendte det at man rente ned bakken og så alle mulige slags folk og fe, unntatt utkikken, som hadde gått lei og gått hjem. Eller at man rente i lag med utkikken, fordi vedkommende hadde glemt seg og blitt med å renne i stedet for å sørge for at kysten var klar.

På den tiden snakket de voksne om at Honningsvåg var Lille Chicago. Vi ungene hermet etter og startet vår egen mafia. Akebrettmafiaen. I 1970- og 1980-årene var vi alle veier, vi gjorde dem risikable for bilister og fotgjengere og andre som trodde det var fritt fram å kjøre eller gå i gata vår. Noen nektet å gi seg.

«Førrbainna saueskokk!» skrek folk, de veivet ned sideruten og hyttet med neven. «Hut dåkker av veien, førr fan!»

Men om vi la til flekkings med flagrende akebrett på slep, så sprang vi aldri langt, og fant som sauer flest alltid veien tilbake. Vi ønsket å være i veien, det var best å ake der.

Det fantes riktig nok en offisielt tilrettelagt akeplass i Honningsvåg. Nemlig skolegården til Honningsvåg barne- og ungdomsskole. Men skolegården var så flat og gørre kjedelig at de voksne må ha gjort det med vilje. Der akte ingen, folk sto bare og slang i påvente av oppfinnelser som mobiltelefoni og selvskading.

Etter samling i gata for å drøfte dagens herjing, startet vi med å lage veisperring. Vi sperret sideveier og kryssende gater. Digre snøballer som vi enten rullet på plass, eller fraktet dit på akebrett og sparkstøtting. Da sakket bilistene farten, særlig når vi sperret veien så knapt fotgjengere kom seg forbi. Å trykke inn pauseknappen på trafikken var en stor helsefordel når man hadde krabbet Øvergata til topps og kom huijende nedover, ulempen var all kjeftingen idet vi føk forbi. Men da skrek vi tilbake, tverre og i kor:

«Gata e førr alle!»

Vi glodde olmt i kor også. Særlig når voksne mistet tålmodigheten, hoppet ut av bilene sine og ga seg til å lempe vekk sparkstøttinger og rulle vekk monster-snøballer.

Fra naturens side var det mulig å ake helt til sjøen i Honningsvåg. Det tok en slutt da noen voksne i sin bekymring for helsen fant på å bygge igjen den vesle åpningen mellom Apotekbygget og Grand hotell. De harde veggene veide aldri opp for nærheten til pyrisept og plaster, likevel ble det noen sprekker i veggen etter mange års intens aking.

«Dåkker når ikke å stoppe?» øntes foreldre over nedblødde unger som haltet seg hjem. «Men så kjør saktere da, førr svarte!»

Men å bremse var farlig, mente vi ungene. Logikken var sunn; det gjaldt å pelle seg over hovedveien nederst i byen før det kom en bil. Det må ha vært mye artigere, har jeg tenkt, å være barn før bilene kom.

Forresten stoppet Akebrettmafiaen trafikken også i sommerhalvåret. Vi la sykler i veibanen. Jeg minnes det var overhøvlinger å få også i antydning til plussgrader. Det var ingen lek å være barn før i tiden, vi fikk kjeft enten vi var inne eller ute. Særlig i kirketiden på søndagene, da fløy det ofte et kjøkkenvindu åpent og ut stakk det en eller annen grinebiter som lekset opp om Jesus og nervetrøbbel og den edle kunst å få unger til å bryte sammen og tilstå. Det var på søndagene vi fikk vårt ukristelige vokabular utvidet.

Slike surpomper heftet vi oss lite ved, og det fantes voksne som støttet oss. Som til og med tok del i leken. Altså som konsulent, aldri fysisk i bakken.

Som hun eldre damen i nabolaget mitt, hun brukte å gløtte mellom gardinene og merke seg hvor de eldre ungene befant seg. Slik hjalp hun oss mindre ungene, særlig når vi lekte forfølgelsesleker som Dunk Blekkboks og Haien Kommer. Da så vi gardinene bevege seg hos damen, bak ruta dukket et blekt ansikt opp. Lydløse, engasjerte lepper som sa masse klokt, fulgt av en spinkel arm som pekte opp gata eller ned gata. Som røpet beste retning for småfolkets flukt og retrett. Ingen voksne lå på den tiden på gulvet og krøp og gurglet sammen med ungene – kanskje unntatt når det var fest – og bortsett fra å skjennes og rulle vekk veisperringer, var det ingen voksne som tok så sterkt del i leken vår som hun eldre damen.

Som man ser, selv i Honningsvåg fantes det befolkning som tålte synet av unger. Men en type folk som i dag har blitt på moten, men som vi sjelden møtte når vi var ute og lekte, var turister. Vinterturismen var ennå på tegneplanet, likevel hendte det en sjelden gang at Hurtigruta klappet til kai og sendte fra seg noen sånne, forhutlete. Da vandret de rundt i Honningsvåg, forvillet seg opp i gatene hvor vi ungene regjerte, kiket på alt det rare og tok uskarpe bilder fordi de frøs sånn.

Vi ungene frøs sjelden, bare hvis akingen gjorde så man ble gjennomvåt. Noe vi evnet å bli selv i den strengeste kulde. Vinterstid i 1980-årene lekte vi nemlig i bobledress. Og polvotter. Boblestoff var in, det var ekstremt varmt, og like lite vanntett som svampen på skolen. Vi lekte til vi kokte over og alt ble søkke vått, etterpå krabbet kulden inn i plaggene og frøs dem til is. Inntil vi ute av stand til å leke videre vagget i ring i rustninger harde som glass.

«Nei da, dåkker frys ikke,» sa de voksne til dem som klagde. «Det e bare å bevæge sæ.»

Så sto vi der, gjennomherdete folk nordfra, i stri austakuling og tett snødrev. Og hvis en av oss ungene plutselig sa noe da, mistet turistene fotoapparatene sine i bakken. De trodde vi var en slags pingviner.

En gang på midten av 1980-årene, jeg gikk på ungdomsskolen da, fikk Honningsvåg alpinbakke. Sikkert for å kompensere for fadesen med skolegården. Bakken lå i Nordvågen, om lag fire svingete kilometer nord for Honningsvåg. Den bakken flekket tenner på høykant og var verken flat eller kjedelig, der den uten annen varsling enn fravær av fareskilt endte på bilveien og derfra rett ned i slogfjæra. Utenfor der igjen, har jeg tenkt, en marebakke som sikkert var rene skattekisten av brukt alpinutstyr. Mye mulig også et skjelett eller to, skallen stadig med hjelm og slalombriller, storøyd mellom tang og nysgjerrig grønnsporing, poenget er at pappa sa han likte den bakken. Pappa brukte nemlig skiheisen for å komme seg opp på fjellet når han skulle til og fra hytta i Kjelvik.

Vi var noen turer i lag i den alpinbakken, pappa og jeg. Begge på vanlige fjellski. Pappa kunne telemarksving, han var flink på ski. Så flink på ski at han også ville lære seg slalom og utfor, han så nok for seg offisiell godkjenning med ordentlig slalomutstyr, så han meldte seg på et lokalt alpinkurs. Han var desidert eldst. Det ble med det ene kurset, på uvante ski i Nordvågen alpinanlegg.

Det var en fin oppvekst, å leke i nedsnødde gater i min barndoms Honningsvåg. Ake og huije og ha det sorgløst i lag med de andre ungene, mellom voksne fotgjengere som kiket seg nervøst over skuldra og skjennende vinterbilister med alle piggene ute.

Vi hadde det så artig at tiden fløy, til man plutselig oppdaget at man sto der uten akebrett og var blitt voksen.