I gamle dager ville få bønder, og i alle fall ingen kvenske jordbrukere, basert dyras vinterfór kun på innhøsting rundt veggene på eget småbruk. – Kvenene var kjent for å ha mye utmarksslått, sier historiker Rune Sundelin. (Foto: Arne Hauge)

 

Landbruksåret 2018 har vist hvorfor småbruker-kvener tradisjonelt hadde mengder av såkalt utslått. – Vi har absolutt noe å lære, sier historiker Rune Sundelin.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Sommerens ekstreme tørke fikk sørnorske bønder til å spå akutt mangel på rundballer og annet fór til dyra. En mangel som for enkelte ikke ville oppstå i vårknipa 2019, men så tidlig som oktober 2018.
Samtidig demonstrerte sommeren hva altabonde Vegard Hykkerud og mange andre lenge har mistenkt; selv i vårt land er den moderne måten å drive jordbruk på sårbar (Altaposten 3. august 2018). Bønder har i økende grad «konsolidert» dyrkingen av fórgress til jorder like ved egen gård, og resten basert på kjøp av rundballer og kraftfór. Hykkerud var en av bøndene nordpå som forbarmet seg over kollegenes pinsler sørpå, og som sendte rundballer nedover.

Dro på slåtta

I et foredrag under Langfjorddagan 2018 dokumenterte historiker Rune Sundelin at det for en kvensk gårdbruker ville sittet langt inne å stille seg så lagelig til for hogg for naturens luner.

– Kvenene hadde utslått, og de hadde mye av den, sa Sundelin. Utslått eller utmarkslått betyr å ha jorder et stykke fra egen gård; tungdrevet og unødig i gode år, kjekt å ha i dårligere år, og helt uvurderlig i uår.

KVENENE TENKTE PÅ DET FØRST: Alta-bonde Vegard Hykkerud har advart mot et jordbruk konsentrert kun «rundt fjøset.» Kriseår som 2018 viser oss hvor viktig det er å bruke utmarksbeitene, har Hykkerud sagt, et synspunkt som finner støtte blant annet i historiker Rune Sundelins forskning på kvensk
kultur og levesett.

– De bosatte seg ute ved kysten hvor nattefrosten kom senest, men hadde utmarkslåtten inne i landet. Skibotn, Reisadalen, Kvænangen, Langfjordbotn og Altadalen var områder som egnet seg godt for utmarkslått, og på det meste kunne utslåttene ligge flere mil unna småbruket, sa Sundelin.

Mindre verdifull tid

Også norske bønder hadde utslått og seterdrift. Hensikten var ikke å slå alt, men til man hadde fór nok for vinteren. Det betød at man i år med dårligere vekst hadde mer arbeid, fordi man måtte ty til utmark lengre og lengre unna gården.

– Til gjengjeld trengte man ikke våronna, og kunne bruke tiden til fiske. Og selv om man fikk dobbelt opp med arbeid på høsten – det kunne bli svært lang vei hjem med høyet for slåttefolket og hesten – så var oktober en langt mindre verdifull tid enn juni, sa Sundelin.

«Push» og «pull»

Dette var kvener som kom til Nord-Norge fra tidlig 1700-tall. Kvener bodde det her også før den tid, men kildematerialet er svært tynt. Kvensk, sa Sundelin, antas å ha vært en betegnelse brukt på handelsfolk, og all mulig utslått til tross; perioder med hungersnød og krig i hjemtraktene ga en «push-effekt» som kombinert med fristende pull-effekter i havlandet «Ruija» (ledig arbeid og ledig jord- og havallmenning), drev fram flere immigrasjonsbølger.

Slik gikk det til at Finnmark og Nord-Troms ble kvenske kjerneområder, og lenge var lensmann og presten og futen positive til kvenene.

Fornorskning fjernet kunnskap

– De hadde ferdigheter som trengtes i byggingen av landet, og de kunne skattelegges, sa Sundelin, han viste til at nær halve befolkningen i Vadsø på et tidspunkt snakket kvensk.

Men så dukket de opp, de første kritiske røstene og negative karakteristikkene, mye likt dem man kan høre om dagens innvandrere. Fornorskningen ble et beklagelig faktum, og tok hardt for seg av kvensk språk og kultur, inkludert også mye immateriell kunnskap om å drive jorda på et vis som tok høyde for uår, bekreftet Sundelin i etterkant av foredraget.