Astrid Serine Hoel. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Hun stod på scenen både under «Näkymätön kansa – Det usynlige folket» og «Pohjonen-Davvi-Nord.» Nå vil hun lære seg kvensk.
Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no
Astrid Serine Hoel hadde en av hovedrollene på Kvääniteatteri sin debutforestilling «Näkymätön kansa – Det usynlige folket» tidligere denne høsten. Det samme hadde hun da Tornedalsteateret, Piste kollektiivi og Kvääniteatteri nettopp var på turné med samproduksjonen «Pohjonen-Davvi-Nord», som besøkte Hansinkenttä/Storslett og Tromssa/Tromsø på norsk side.
Hoel sier hun lot seg begeistre over samarbeidet på tvers av landegrensene:
– Dette var første gang jeg har jobbet i Sverige og Finland, og synes det er utrolig bra at man får til samarbeid over grensene. Det er både musikere, dansere og skuespillere med, noen både óg, og det har vært en skikkelig bra gjeng, sier Hoel.
Les også: Heng med og hold på parykken
Fin prosess
– I likhet med «Det usynlige folket» har dette vært en skikkelig fin prosess, og det har vært fint å se hvordan forskjellige forestillinger kan bli til, sier hun.
Hoel forteller at de involverte har fått være med å forme forestillingen:
– Titta (Court, journ. anm.) har hatt danseoppvarming med oss hver dag. Vi har sunget og gjort rytmer, og så har forestillingen utviklet seg. Vi har også skrevet litt, pratet og improvisert, og så har Jenny Svensson satt det sammen rundt historien om Maupertuis som særlig mange i Tornedalen kjenner fra før, sier Hoel.
Mye bevegelse: Dans, kroppsspråk og bevegelser var viet romslig plass i forestillingen «Pohjonen-Davvi-Nord.» (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Arbeidsspråk
Med hele åtte språk i sving på scenen var det greit å ha et arbeidsspråk i prosessen. Likevel har hun tilegnet seg mer av det kvenske språket:
– Arbeidsspråket vårt har vært svensk, så jeg har måtte forsvenske norsken litegrann. Vi ville bruke hverfall ett av våre hovedmål som arbeidsspråk. Men vi har lært litt av alle språk, både kvensk, finsk, meänkieli og samisk, ettersom alle har tilpasset sine manus til egne språk, og man har fått kikke på dem, sier Hoel.
– Jeg lærer litt både av det jeg selv skal si, men også det som andre sier. Vi hører jo replikkene mange ganger og vet hva de betyr.
Hun forteller at hun har fått hjelp til å finne kvenske termer underveis, og at også kvensk er inkludert i stykket.
– På den måten har jeg fått se både likheter og forskjeller fra de andre språkene.
– Jeg forstår mer kvensk nå enn før vi satte i gang dette prosjektet, så prosessen har vært fin både kunstnerisk og språklig. Jeg er blitt veldig giret på å lære kvensk, også gjennom det å møte flere fra Tornedalen som snakker meänkieli, sier Hoel.
Her ser vi Astrid Serine Hoel midtveis i forestillingen. I bakgrunnen Titta Court fra Piste kollektiivi. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Ulike tolkninger
Hoel sitter med en opplevelse av at forestillingen er godt mottatt hos publikum.
– Det er ei veldig åpen forestilling som man kan tolke mye rundt, så jeg synes det er spennende å snakke med publikum i etterkant for å høre hva de har sett. Og så er det jo forskjellige språk, og alle skjønner ikke alle språkene. Vi har tilpasset språkene litt etter hvilke land vi har vært i, men har forsøkt å holde replikkene som de er og tenkt at folk får et språkbad.
– Itillegg er det mye fysisk i forestillinga, som gir rom for tolkning, sier hun, før hun avslutter:
– Det er ikke så farlig om ikke folk skjønner absolutt alt.
Les også:
