Godt å lære det gamle språket

Ragnhild Rasmussen (til høyre) koser seg med kvenske språkspill. Her sammen med Rune Sundelin, Grete Alise Nilima Monsen og lærer Katriina Pedersen. (Foto: Heidi Nilima Monsen)

 

 

Entusiasmen var upåklagelig da Ragnhild Rasmussen og de andre deltakerne på kvenskkurset i Alta hadde spillkveld.

 

Heidi Nilima Monsen
heidi@ruijan-kaiku.no

 

Ragnhild Rasmussen fra Alta kan huske at hun hørte det kvenske språket i oppveksten, både som foreldrenes hemmeligspråk, men også fra praten til gubbene som jevnlig møttes på Samvirkelaget på Elvebakken.
– Jeg har jo hørt både kvensk og finsk i oppveksten, selv om det for meg er vanskelig å skille forskjellen siden man jo stort sett har kalt det for finsk her i Alta. Jeg tror ikke at kvenbegrepet har vært brukt så mye her, sier hun.

Nå går Ragnhild på kvenskurs i Bossekop, arrangert av Alta Kvenforening og med Katriina Pedersen fra språksenteret i Kvænangen som lærer.
– Det er veldig spennende å ta i bruk ordene jeg så vidt husker fra barndommen. For meg har det vært givende og godt å begynne på kvenskkurs, både fordi det er artig å lære noe nytt samtidig som man får øvd litt på det lille man kan, smiler hun.

Var viktigere å kunne norsk
Selv om Rasmussen har hørte språket fra barnsben av og alltid har ønsket å lære språket, har det ikke blitt anledning til det før nå.
– Tanken har kanskje bare vært halvveis og halvhjertet. Foreldrene mine kunne språket, men vi har på en måte ikke hatt behov for å bruke finsk når vi snakker sammen. De brukt jo språket mest seg i mellom når de ikke ville at vi ungene skulle forstå, derfor har det nok ikke føltes naturlig for oss å bruke språket når vi er sammen, forteller hun.

Flere ganger har hun tenkt at foreldregenerasjonen nok ikke har skjønt at kommende generasjoner ville synes at det ville være en berikelse å kunne språket.
– Jeg vet ikke hva man egentlig tenkte den gangen de valgte å ikke lære språket videre til oss. For besteforeldregenerasjonens del var det nok litt det at man selv kanskje var litt dårlige i norsk, og ville at vi i nyere generasjoner skulle få bli gode i norsk. Mamma har fortalt at hennes mor var veldig nøye på at de skulle snakke ordentlig norsk. Det var viktig. På den tiden kom jo også engelsken inn, og kanskje man tenkte at det var viktigere å lære det enn finsk, tror hun.

Ingen bitterhet
Selv om hun gjerne skulle ha lært språket til sine foreldre og besteforeldre, føler hun ikke bitterhet over at hun ikke fikk lære språket i oppveksten.
– Ting var som de var da, og nå har jeg jo alle muligheter som voksen til å lære meg språket. Når jeg går på kurset her merker jeg jo at jeg faktisk har fått med meg en del av språket fra barnsben av. Jeg husker mange ord, og jeg forstår ofte hva det snakkes om selv om jeg sliter litt med å snakke språket selv, sier Ragnhild Rasmussen, og innrømmer at hun er litt usikker på om hun kommer til å lære seg språket «skikkelig».
– Jeg prøver jo litt, men det er jo avhengig av hvor mye tid og krefter man har til å bruke på dette. Og man er jo heller ikke noen ungdom lenger, så det er jo ikke like lett å lære nye ting i min alder. Da burde jeg i så fall hatt mulighet til å studere det litt mer enn bare disse småkursene, sier hun.

Artige språkspill
På kurskvelden som ble holdt i begynnelsen av oktober var det spill som sto i fokus. Katriina sine kvenskelever på grunnskolen i Kvænangen hadde fått lov til å bestemme hvilke spill de voksne kvenskeelevene i Alta skulle spille. Dermed hadde læreren med seg tre ulike spill hvor oppgaven blant annet var å koble bilder med kvenske ord, eller samle sammen brikker og kort til ulike ord.

– Det er jo mye artigere å lære kvensk gjennom spill enn å bare bruke bøker. Og så lærer man jo mye bedre når man ser bilder og knytter det til ord på denne måten, mener Rasmussen.

Til tider ble engasjementet rundt spillbordet så heftig at fingertupper nesten ble klemt flate og ukvemsord ble uttalt, men da kurskvelden var over skiltes alle som venner. Venner med litt flere kvenske ord og uttrykk i bagasjen.