Grep mikrofonen og ga beskjed

Vi trenger neppe betvile at ordene var gjennomtenkte, da folk i Langfjorden tirsdag denne uken fortalte om sin kvenske bakgrunn. (Foto: Arne Hauge)

 

Langfjordingene sa seg kollektivt stolte av sine sterke kvenske røtter.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Langfjorddagan pågår for fullt, og tirsdag 23. juli møtte folk opp for å høre mer om kvensk tema.

Foruten kveldens kvenske konsert – den inkluderte også forestillingen «Finsk fare» – så var det langfjordingenes egne beretninger som trakk mest folk til stedets praktfulle samfunnshus.

«Å være av kvensk slekt – hva betyr det for oss i dag?» ville arrangøren vite.

Det var mange som delte sitt svar med forsamlingen, og en av dem som ba om å få mikrofonen fra ordstyrer Torbjørn Naimak, var Nina Beldo Giæver.

Stolt av det finske

Nina fortalte om sine arbeidsomme forfedre som kjøpte seg jord på stedet, det var i 1840, og sa seg meget stolt av sine røtter. Vel å merke finske røtter.

– Vi har opplevd litt av hvert, i Norge før i tiden, sa Beldo, med en tilføyelse som vakte latter i salen.

– Og som sagt, jeg er stolt av å være finlender. Så kan dere være kvener, alle dere som vil, sa hun.

Bøker om slekten

Få har bedre greie på Langfjordens historie enn Sigmund Karlstrøm. Han har forsket seg bakover i tid og blant annet skrevet flere bøker om sin slekt og opprinnelse. Kuriøst nok har han også fått rede på at han har 1 prosent indianske røtter, men hans hovedrøtter kommer fra steder som gjør at han med stolthet kan si seg av kvensk opprinnelse. Men så var det også svært mange fra Tornedals-traktene som valgte seg ut den langstrakte fjordarmen med den frodige botnen da de kom til kysten av Ruija og så fjorden, pent beliggende i Vest-Finnmark tett ved grensen til Troms.

Tenkte aldri på det

Det var under fjorårets Langfjorddagan at den lokale ildsjelen Randi Emaus kom ut av skapet og sa seg offentlig bekvem med å være kvensk. Morens familie var kvensk, men Randi vokste opp uten å tenke et øyeblikk på dette.

– Så jeg er jo et produkt av fornorskningen. Totalt, sa Randi, som var nærmere 30 år gammel før den norskfinske/kvenske «vekkerklokken» ga sitt første forsiktige klemt. Det var da hun så morens og hjemstedets typiske julekaker servert på en tilstelning sørpå, i regi av den finske ambassaden.

Les også: Kvenlandet

Selv om kvensk sporadisk ble snakket også i Langfjordbotn, var det i stor utstrekning et hemmelig språk som ungene verken lærte seg, eller stilte spørsmål ved når de hørte voksne ta det i bruk. Flere av langfjordingene beklaget dette, og sa at de i dag mer enn gjerne skulle kunnet språket.

– Jeg har bestandig visst at vi var kvener. Og bestandig hatt en stolthet over det, sa Steinar Karlstrøm, til en forsamling bestående av med-langfjordinger samt tilreisende fra Alta, Kvænangen, Nordreisa og Tromsø. Som Randi Emaus og flere andre kunne også han bekrefte at det kvenske aldri var noen problemstilling, da han vokste opp. Men selv om man aldri tenkte på det, eller snakket åpent om det, så fantes det spenninger i bygda. Det så Steinar blant annet på skolen.

– Det var viktig hvor i bygda du kom fra. Om du var fra kvensida eller fra Bognelvdalen, fra Sopnes eller Frankebukt, sa Karlstrøm, for øvrig nevø til Sigmund Karlstrøm.

Gjorde veldig inntrykk

Randi Karlstrøm gikk på ungdomsskolen i Kvænangen da hun skulle skrive en oppgave om jordbruket i området, noe som ble anledningen hvor hun oppdaget betydningen av den finske innvandringen, den kvenske kulturens avtrykk og betydning for jordbruket.

– Det gjorde veldig inntrykk på meg. Jeg ser ennå for meg bøkene jeg leste på biblioteket i Burfjord, og kjente at det berørte meg og festet seg som en personlig historie, sa Randi Karlstrøm.

Tankevekkende om innvandring

Et emne som flere ganger gikk igjen, var innvandring og dagens behandling av våre nye landsmenn og -kvinner. Dette relatert til at folk i Langfjorden er til dels nære etterkommere etter finske innvandrere.

Ruijan Kaiku kommer tilbake med mer kvensk stoff fra Langfjorddagan 2019.