Grethe har godjobben – hun snakker kvensk med ungene

Etter 50 lange år kan Grethe igjen snakke fritt det eneste språket hun som liten kunne; kvensk. (Foto: Arne Hauge)

 

– Etter så mange år kjentes det rart å snakke kvensk med barna. Nå føles det naturlig, sier småbarnspedagog Grethe Johansen (59).

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

I dag har Grethe Johansen som jobb å snakke kvensk med barna i Bærtua barnehage i Lakselv. Men for drøyt 50 år siden, da hun selv for første gang trippet til skolen, fikk hun å gjøre med pedagoger som ikke oppmuntret, men nedmuntret morsmålet. Verre enn det; de gikk inn for å ta det fra henne. Noe de langt på vei klarte.

– Jeg kunne ikke et ord norsk da jeg begynte på skolen, og vi fikk ikke lov til å snakke kvensk. De to første årene gikk med til å lære norsk før man kunne følge med på fag, forteller Grethe, som vokste opp i Lakselvdalen. Lakselvdalen kalles også øvre Lakselv, et området såpass unna bygdesentrum at fornorskningen heftet for å karre seg dit.

Stadig levende

– Hjemme ble det bare snakket kvensk da jeg vokste opp, men det var ikke så mange igjen. Det var mest vi som bodde oppe i dalen, resten hadde begynt å snakke norsk til sine barn, sier Johansen.

I dag er språket stadig levende oppe i Lakselvdalen, men selv om Grethe gjennom årene klarte å holde sin muntlige kvensk ved like, snakket hun ikke kvensk til sine egne barn da de vokste opp.

– Men nå har jeg fått et barnebarn som jeg snakker kvensk til. Hun er fire måneder gammel og det var barnefaren, min mellomste sønn, som ønsket at jeg skulle lære henne det, sier hun.

Glemte ord vendte hjem

Den nye kvenske avdelingen, Variksenmarjatupa, Krøkebærstua, åpnet i august 2018, og Grethe bekrefter at det var keitete og rart å skulle snakke kvensk. I starten var det å ty til bøkene og pennen, fordi kvensk aldri hadde vært et lese- og skriftspråk, kun et muntlig språk.

– Etter så mange år var det rart. Opp gjennom årene hadde jeg glemt mange ord som plutselig kom tilbake. Nå går det mye bedre, og jeg er glad for å igjen kunne praktisere språket, sier Grethe, som var i godt voksen alder før hun utdannet seg til førskolelærer.

At det kryr av jobber for kvensktalende biter lite på henne, hun er pedagog og trives i barnehagen.

Føles naturlig

– Faktisk var det jeg som ringte barnehagen og ville snakke med daglig leder Mona Skanke. Jeg visste at hun skulle åpne kvensk avdeling, sier pedagogen, som nå har tatt valget en gang for alle. Hun bryr seg ikke lenger om hva eventuelle folk måtte mene, hun snakker kvensk. Det er intet å tape og alt å vinne på å bruke språket.

– Det var forbundet med mye skam, at man snakket et annet språk og ikke kunne norsk. Derfor har det sittet langt inne å snakke kvensk. Men som sagt, nå går det mye bedre. Nå føles det naturlig å prate med ungene, sier Johansen, som jobber 50 prosent i Bærtua og er tilsvarende mye frikjøpt sin språkmedarbeiderstilling ved Kvensk institutt i Børselv.

Hun bekrefter at det etter 40 år i barnehageyrket er fint å bidra til revitaliseringen av hjertespråket.