Illustrasjon: Wilfred Hildonen
Av år var jeg fem, hadde studert spådomskunst like lenge, og stirret nå med sultent blikk på kaffekoppen til mammas venninne.
Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen
Men, kan ikke ho Maureen spå mæ da? Kanskje ho vet nåkka mer?»
Om det var stille fra før der jeg satt under kjøkkenbordet og lyttet, så ble det tyst som i graven da disse ordene brått datt fra oven, en varm høstkveld i 1978. De fire damene som var på besøk hadde drukket kaffe og mamma hadde spådd dem etter tur. Nå hørte jeg dem rundt bordet, de spiste av den store, medbrakte bløtkaka.
«Ho Maureen?» hørte jeg mamma spørre, rådvill i stemmen.
«Ho ja», sa damen, hun sto på sitt. «Maureen kan væll spå mæ, siden du Margareth ikke så nåkka særlig?»
Jeg hørte mamma medgi at jo, hun hadde nok sett i minste laget. Og at det lille hun så da hun spådde, dessuten var så fjernt og ullent at damen med rette kunne si seg skuffet.
«Men æ vet no ikke helt det med ho Maureen førr det.» Mamma stadig nølende. «Maureen e jo lita enda.»
Jeg holdt pusten og heiet innvendig på hun damen. Som heldigvis sto på sitt. Damen mente at dersom ungen stadig befant seg under kjøkkenbordet – hun sa hun betvilte at unger kunne være stille så lenge uten å ha rømt hjemmefra – så måtte ungen før eller senere lære. Nemlig lære å spå.
«Dessforuten e det jo bare på toill og nåkka vi gjør førr artighets skyld», mente damen.
En blank løgn, det visste til og med jeg. I Honningsvåg på den tiden var spåing stort alvor.
Les den kvenske teksten her: Sumpun illoi: Poovari pöydän alla
«Greit», ga mamma opp. «Men da må du ta dæ en ny kaffeskvætt. Og koppen din må få tørske. Maureen, e du førrestæn hær?»
Da ble penduken løftet på, forresten den hvite duken med røde, blå og gule blomster. Det var mamma som løftet på duken og gløttet inn. Jeg møtte blikket hennes.
«Der e du ja», sa mamma. «Har du førræsten løst?», spurte hun. «Tell å spå nån? Du har det ja? Ja ha, da sir vi det sånn.»
Jeg nikket ivrig. Krabbet fram.
Nådde med nesa så vidt over kanten på kjøkkenbordet. Av år var jeg fem, hadde studert spådomskunst like lenge, og stirret nå med sultent blikk på kaffekoppen til mammas venninne. Mens hun slurpet og drakk. Lenge og vel.
Endelig sugde hun i seg den siste kaffedråpen, og gjorde det jeg så sitrende ulidelig ventet på; ritualet før selve spåingen kunne ta til.
Damen gjorde alt rett. Hun roterte koppen tre ganger, med sola og ikke mot, før hun plasserte koppen opp ned på tefatet sitt. Vel å merke på kanten av tefatet, sånn at luft kom til og fikk tørke gruggen i koppen. Hele veien hadde damen traktert koppen sin med hevete øyebryn og megetsigende mine, liksom den var verdens viktigste.
Noe den jo var. På flere minutter hadde jeg knapt blunket, og hvis mammas porselen var svakere for gjennomtrengende blikk fra hypnotiske barneøyne, så hadde nok koppen gått i tusen knas.
«Først», sa mamma, «må kåppen få tørske årntli.»
Visste jeg vel. Så jeg ventet og ventet.
«No e kåppen snart tørr», sa mamma etter lenge. «Men ska du stå sånn å hænge?» spurte hun. «Gå no heller og hent krakken dær og sætt dæ hær me bordet. Som årntli spåanes folk», la hun til.
Jeg hentet krakken, dro den til bordet og kravlet opp. Satte meg mellom hun damen som skulle premiere-spås, og hun damen som nettopp hadde forsynt seg med verdens største kakestykke. Hun rygget liksom unna da jeg kravlet opp på krakken, hun sa seg visst svært skeptisk til småunger og spåing.
«Æ spør mæ sjøl korr lurt det hærranne egentlig e?» sa hun uklart, munnen full av kake. «Ka dåkker mene», fortsatte hun, «at en barnehageonge kain se førr sæ av nåkka vettig i en kaffekopp? Næi, spåing», avrundet hun og pratet med munnen full idet hun tok en ny jafs, «e førr voksne.»
Jeg vrikket krakken nærmere bordet.
«Vi får no først se», mente Unni, «ka ho Maureen har å si.»
Unni var mitt snille søskenbarn, mye eldre enn meg og glad i å bli skikkelig spådd.
Varsomt lusket jeg armen inn på bordet, grep damens kaffekopp. Den fra mammas fine servise, en nokså liten og delikat kopp med nedtonet blomstermotiv på utsiden. Hvit som snø innvending for mest mulig klarsynt spådom. Hanken liten og nett, som moten var på den tiden, hanken passet perfekt rundt min pekefinger. En taushet senket seg da jeg i stort alvor snudde koppen rett vei og stakk nesa nedi.
Jeg gjorde presis som man skal når man spår i grugg, nemlig snuse forsiktig nedi koppen før man rettet ryggen og satte opp en mystisk og megetsigende mine. Så senket jeg nesa på nytt, og stirret grundig ned i koppen.
Jeg så… Jeg så…
Først så jeg bare noe som minnet om bittesmå svarte steiner mot lys bakgrunn, det var områdene hvor porselenet var sparsomt belagt med kaffegrugg. Nølende sa jeg til damene hva jeg så, at det minnet om steiner i ei elv. Forresten, sa jeg, det liknet mer på steiner på bunnen av et stille vann.
«Høh!» sa damen med det store kakestykket. «Va det ikke det æ sa? Ho kan ikke. Ho e førr li…»
«Men», sa jeg. «Æ ser åsså nåkka mer.»
Knyst så ble det stilt, og det eneste som blandet seg inn da jeg sa hva jeg så, var kjøkkenklokken på veggen.
(Fortellingen fortsetter neste gang…)
Illustrasjon: Wilfred Hildonen
