Kopperverket i Kåfjord. Tegning fra Alta Museums plakat.
13. desember 1996 hadde Ruijan Kaiku fire sider om – «Nordkalottens første storindustri» – Kalotin ensimmäinen suurteollisuuslaitos» – «Alten Copper Mines» «Altens Kobbergruver» i Kåfjord. Her får du gjensyn med en av disse artiklene skrevet av Anne Merete Knudsen.
Gruvesamfunnet
Ledelsen ved kopparverket måtte bygge boliger for de første arbeiderne som ble ansatt ved verket. I 1834 var det bygd 72 bolighus beregnet på verksarbeiderne. Hvert hus hadde 6-7 beboere. Bolighusene var plassert i tre klynger ved små elver. Mellom 1834 og 1849 ble verksbefolkningen fordoblet, og boligbyggingen økte. Gjennom boligbygging kunne man forebygge epidemien. Derfor ble det bygd mest en-familiehus. Gjennom boligbyggingen kunne man også forebygge konflikter mellom nordmenn og kvener. Den norske og kvenske befolkning bodde derfor adskilt fra hverandre. Mellom direktørboligen og sjøen lå flere små velstelte trehus der betjentene bodde. Betjentenes boligstandard dannet over gangen til arbeidernes.
Kopperverket åpnet i 1829 sin egen butikk som skulle forsyne verksarbeiderne med det de trengte. I prinsippet stod det enhver arbeider fritt å gjøre sine innkjøp der han ville, enten på krambua i Kåfjord eller hos handelsmenn andre steder. De store avstandene førte til at det var mest praktisk å handle på butikken i Kåfjord. Hver lørdag fikk arbeiderne utbetalt lønn i kontanter, og de gjorde da sine innkjøp for den påfølgende uke. De kunne også handle på søndag, etter kl. 6 om ettermiddagen!
Kopperverket drev også et bryggeri og et bakeri som forsynte arbeiderne med ferdigbakte brød.
Ønske om stabilitet
Woodfall og Crowe fremholdt i sine rapporter til London at kopperverkets lønnsomhet avhang bl. a. av arbeidskraftens stabilitet som igjen var betinget av arbeidernes trivsel. Verksledelsen satset på boligbygging og et bredt velferdstilbud blant arbeiderne.
Hensikten med det engelske systemet var så langt mulig å gjøre all huslig økonomi for arbeiderne overflødig og dermed frigjøre mest mulig av arbeidskraften til arbeid for verket. Ved å befri familiemedlemmene for huslige plikter, ble også kona og barna i stand til å arbeide, og dermed kunne familien ha en langt større inntekt enn det som ellers ville være mulig.
Kvensyken
Kvensyken – en epidemi som kom fra Finland i 1834 – gikk hardt ut over arbeidstokken i Kåfjord. Et gjennomsnitt på 40–50 personer var hele tiden på sykelisten, og mange døde. I forbindelse med kvensyken måtte verksledelsen innrede sykehus. Verket hadde siden 1829 hatt fast bergkirurg for å ta seg av ulykkestilfeller og attestere sykelønn. Fra 1837 hadde kopperverket en fast norsk verkslege som hvert år utarbeidet en medisinalberetning til bruk for departementet. Gjennom disse beretningene får vi mange interessante opplysninger om helsetilstanden ved verket. Kvenene ble oftere rammet av sykdommer enn de norske arbeiderne. Barnedødeligheten var stor. I 1840 døde 17 barn under ett års alder, og av disse var 14 kvenske. I 1846 meldte verkslegen at 16 barn mellom ett- og treårsalder var døde i Kåfjord.
Verket hadde sykekasseordning. Alle ansatte hadde rett til gratis lege behandling og gratis medisin som ble utlevert fra verkets apotek. Apoteket ble bl.a. drevet for midler som kom inn ved at det hver måned ble trukket seks skilling fra arbeidernes lønn. Betingelsen for at en arbeider skulle nyte godt av sykekassen, var at han hadde vært minst tre år i verkets tjeneste. Det fremgår av kopperverkets arkiv at mange ble hjulpet når ulykken var ute.
Egen skole
Etter skoleloven av 1827 skulle det være fast skole ved alle bergverk med mer enn 30 fast ansatte. Verket skulle holde skole og lønne lærere. Skolen i Kåfjord ble bygd i 1829, og det ble ansatt en lærer, H. Ingebrigtsen. Fra 1830 fikk kopperverket mange kvenske arbeidere. I 1835 ble det derfor engasjert en norsk-kvensk tolk. I 1938 ble det opprettet et barneasyl (småbarnsskole) for kvenske barn i kvenbyen i Kåfjord.
Etter noen år ble barneasylet omgjort til en ordinær skole for kvensktalende barn. Det ble bygd et stort skolehus på Kreta. I 1841 ble samen John Isaksen ansatt som lærer i Kåfjord. Kopperverket betalte for at han skulle få skikkelig opplæring i kvensk.
Finskundervisningen opphørte i 1861
Den norske og kvenske skolen ble slått sammen omkring 1850. Ved bispevisitasen i 1851 ble det opplyst at det sognet 61 norske og 48 kvenske barn til Kåfjord skole. Barna var fordelt på to klasser som vekselvis hadde tre ukers undervisning, med unntak av ni uker årlig da lærer Clement Amundsen underviste de 20 barna ved gruvene i Raipas. I 1855 ble det bestemt at all undervisning for barn under 12 år skulle gis på norsk, uansett hvilken nasjonalitet barna tilhørte.
Johan Bjørkwall ble ansatt som hjelpelærer i kvensk. I 1857 var flertallet av de 174 elevene ved Kåfjord skole kvenske. Barna var delt i fem klasser. I 1861 ble det bestemt at «intet Barn, som heretter optages i skolen, undervises på qvænsk».
Det ble likevel undervist i kvensk på laveste og høyeste klassetrinn. I de øvrige klasser var det felles undervisning for alle barna på norsk.
Kopperverkets betydning
Kopperverket har en stor plass i Altas kulturhistorie. De fleste altaværinger er etterkommere etter menn og kvinner som innvandret fra Sør-Norge, Nord-Sverige eller Finland for å å ta seg arbeid i gruvene i Kåfjord. I dag står det bare en bygning igjen etter gruvedriften i Kåfjord, kirken bygd i 1837. Alle andre hus ble brent under den tyske okkupasjonsmaktens tilbake trekning i 1944. Fordi det har skjedd lite byggevirksomhet i Kåfjord etter andre verdenskrig, er mange av grunnmurene etter verksbygningene intakt. Det samme er gruvegangene og tipphaugene utenfor.
