Det brenner godt like etter at mila er fyrt, og før torva blir sluppet ned. Men det skal det gjøre, slik at den oppnår tilstrekkelig temperatur. Her ser vi Asgeir Blixgård og Geir Tomasjord i sving. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Geir Tomasjord og Asgeir Blixgård holder gamle, kvenske tradisjoner i hevd. I helga brant de etter tjære for tredje gang. (Video i saken).
Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no
– Så langt ser det bra ut.
Det sier Asgeir Blixgård, bare kort tid etter at mila ble tent på Kurunsuu/Gorosomoen fredag ettermiddag.
– Det er litt gulfarge på røyken, men vi har litt fart på den nå i starten slik at det blir ordentlig varme, før vi demper den ned igjen, forklarer Blixgård.
Samtidig er han litt bekymret for vindretningen, og hvor røyken blir å havne. Tettbebyggelsen i Storslett sentrum er ikke så langt unna.
– Vi får håpe røyken løser seg litt mer opp før den kommer så langt, sier han.
Like etter påtenning lå røyklaget tykt over Tomasjorda og nedre Tømmernes. Heldigvis for klestørken i området, så løste det seg opp etter hvert. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Tredje gang
Dette er tredje gang han er kolari (kvensk for ‘tjærebrenner’) i tospann med Geir Tomasjord. Et tidskrevende arbeid, spesielt når man ønsker å gjøre prosessen på tradisjonelt vis.
Les også: – Vi har gjort alt på gamlemåten
Forrige gang, i 2022, pågikk selve brenningen i 26 timer, noe som resulterte i 85 liter ekte reisatjære for duoen.
Blixgård tror årets stabel er omtrent på samme størrelsen.
– Kanskje litt mindre, vi har begge gjettet på at vi ender på 65 liter denne gangen, sier han.
Før påtenning må torva rulles ut. Dens hovedoppgave er å holde varmen på innsiden, og forhinder åpne flammer. Det ville ikke blitt mye tjære om stabelen brant som et bål. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Opdahl-metoden
Måten Blixgård og Tomasjord har valgt å tenne mila på, er med åtte små bål rundt milefoten, som så skyves inn under skjørtekanten på torva. Dette er har de lært av Sverre Opdahl i Skoganvarre.
– Det har vi sett på Youtube, det er der vi har hentet det, og jeg tror ikke det er noe som er tradisjon i Nordreisa, innrømmer Blixgård.
Disse små bålene skal skyves inn mot foten av mila. Pinner holder torva oppe til det tar skikkelig fyr, før skjørtekanten slippes ned. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
– Her tror jeg det var vanlig å fyre på mileskuldra, altså litt høyere oppe.
Blixgård mener imidlertid at Opdahl-metoden er både enkel og praktisk.
– Vi bruker bare en jernspade eller jernrive, og skyver de små bålene inn nede ved milefoten. Da kan vi fordele glørne slik at det tenner rundt hele samtidig, slik at vi får en jevn start. Det har fungert veldig fint, sier han.
Slik ser det ut når mila tennes. (Video: Pål Vegard Eriksen)
Bedre sent enn aldri. Senterpinnen må ut, slik at tjæraen finner veien ned til senterhullet og videre ut i tapperenna. (Video: Pål Vegard Eriksen)
Blir blendet
Klokken 22 fredag kveld, åtte timer uti brenninga, var Ruijan Kaiku tilbake på Kurunsuu:
– Det ser fortsatt veldig bra ut. Det har vært litt trekk fra sør, men stort sett vindstille, forteller Blixgård.
– Etter tre timer så vi første antydning til tjære, og til nå har vi tappet 42 liter, sier han.
Når det står på, sjekkes tapperenna hvert 5. til 10. minutt. Den ledes ut fra senteret i botn av mila, dit all tjæra renner etter hvert som varmen smelter den ut fra røttene. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Nå går det i både gresstorv og lyngtorv, opplyser Blixgård.
– Gresstorva bruker vi nederst med foten, og lyngtorva lengre opp, så vi holder den litt igjen. Men nå har det roet seg ganske bra, så snart må vi begynne å stikke hull for å få mere surstoff inn og få litt mer fres.
– På denne tiden av døgnet er det mørkt, så man bør vel se fort hvis det tar fyr noen steder?
– Det er nesten så man blir blendet når det fatner, humrer Blixgård.
Til venstre ser vi potensielle farepunkter, som må holdes øye med. Det er naturligvis enklere i mørket. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Manko på tjære
De er ikke helt bestemt på hva de skal gjøre med tjæraen denne gangen.
– Men det er 450 kroner per liter fra Tjærebanken til Fortidsminneforeningen, så det kan være en idé. Og det er manko på milebrent tjære, behovet er visstnok ti tusen liter, sier Blixgård.
Asgeir Blixgård. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Fortidsminneforeningen har, ifølge eget nettsted, driftet Tjærebanken på oppdrag fra Riksantikvaren helt siden 1980.
Tjærebanken driftes uten profitt, og sikter alltid mot å gå i null. Det kjøpes inn tradisjonelt milebrent tjære, blant annet ment for å gjøre det lettere for eiere av fredete bygg å få tak i godkjente produkter for vedlikehold av kulturhistoriske bygninger av særskilt verdi.
– Og hvis det er noen lokale som trenger Reisatjære til Reisabåtene sine, så må de kjenne sin besøkelsestid, skyter Tomasjord inn.
«Jag väntar vid min mila», heter det i sangen. Geir Tomasjord tok en pust i bakken så snart alt var under kontroll etter påtenning. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Traff blink
Som nevnt ovenfor, gjettet kolari-duoen at man ville ende med 65 liter denne gangen.
Like før klokken 15 lørdag ettermiddag, 25 timer etter at mila var påfyrt, var Ruijan Kaiku tilbake igjen. Da var det foretatt en kontrollert nedbrenning av mila.
– Vi endte på 65 liter, sier Blixgård.
