Gutten som ville være norsk

Den kvenske språkforkjemperen snakker for første gang ut om hvor hardt fornorskningsprosessen han opplevde som barn tok på. Selv i dag kan han slite med å formulere seg i hete diskusjoner, rett og slett fordi han aldri fikk den hjelpen han trengte til å lære seg norsk som andre språk. (Foto: Kristine Jonas)

 

Som liten ville Terje Aronsen (74) at hele familien, språket og folket sitt skulle forsvinne. I dag står han som symbolet på en av de viktigste i kampen for kvenene.

 

Kristine Jonas
kristine@ruijan-kaiku.no

 

Vi befinner oss på en liten gård i Børselv på midten av 50-tallet. En liten gutt med brunt hår går ut av huset og ut til mammaen sin som er i fjøset. Gutten har fått i hjemmelekse å svare på noen spørsmål, men han forstår ikke. Spørsmålene er på norsk, og lille Terje forstår ikke norsk. Han må spørre mamma om hjelp, men hun er ikke så god i norsk heller. Likevel gjør hun sitt beste for å hjelpe.

– Jeg kunne ikke ett ord norsk da jeg begynte på skolen. Alle som var kvensktalende, og ikke kunne norsk, vi kom til for kort, uansett. Vi ble ikke tatt hensyn til. De så oss ikke, minnes Terje.

Historien til Terje Aronsen begynner brått. De første årene hans på skolen forsto han ikke noe som helst. Lærerne snakker ikke morsmålet hans, kvensk. Dessuten sa lovverket på den tiden at kvensk ikke kunne brukes som hjelpespråk til barna som ikke kunne norsk. Han forstår ingenting, og forstår heller ikke hvorfor ingen kan hjelpe han. Inni han vokser det et hat for seg selv, for familien og alle rundt han som kun kan kvensk. Alt han vil er å være norsk.

I dag møter journalisten Terje hjemme i det røde huset i Børselv. Han og kona har bygd seg et nytt hjem i utkanten av tomta Terje vokste opp på. Tomta faren hans fikk utdelt i 1937, og som familien drev gårdsbruk på. Mannen som sitter framfor oss har gått gjennom mye, men han er sikker i sin sak. Han vil fortelle.

– For nå er jeg så sikker på meg selv at jeg kan gjøre det, fastslår han.

Det Norske idealet

Terje Aronsen ble født i 1947. Han vokste opp i Børselv med sine foreldre og fire søsken. I bygda snakket alle kvensk, inkludert Terjes familie. De kalte det ikke kvensk den gangen, men finsk, rett og slett fordi det var det de trodde det var. Selv om de visste at det ikke var det samme språket som de snakket i Finland. Få kunne norsk. Det var ikke noe behov for det i den lille bygda.

– I Børselv var det kvensk som var det normale.

Etter hvert som Terje ble eldre, kom tiden for å begynne på skolen i Børselv. Den gang da gikk barna tre til fire uker på skolen, med tre til fire uker fri. Ukene med skole ble utholdelige for lille Terje.

– Skolen var bare på norsk. Det var ikke snakk om noe annet i det hele tatt, og det var straff hvis vi ikke forsto. Foreldrene mine kunne veldig lite norsk. Det ble til at man etter hvert «hatet» de også fordi de bare snakket kvensk.

Inni han vokste en følelse av å ikke være bra nok. Terje ønsket å gjøre det bra på skolen, men kunne ikke når han ikke forsto. Han ville bare være norsk.

– Jeg lurte mange ganger på om ikke de kvensktalende bare kunne forsvinne så kunne jeg lære meg norsk. Men jeg greide ikke lære meg norsk. Når jeg ikke hadde norsk som språk, greide jeg heller ikke å huske informasjonen. De tok det egentlig fra oss på en veldig snodig måte, sier han.

Terje lærte seg til slutt norsk, og fortsatte videre på gymnas med ambisjoner om å bli noe. Språket forble likevel et stort hinder videre, da det krevde store ressurser fra han å studere på et språk som ikke var hans morsmål, og som han i grunnen måtte lære seg selv.

– Etter hvert lærte jeg å kunne føre en samtale så folk ikke hørte at jeg ikke hadde norsk som førstespråk, men diskusjoner og sånt da holdt jeg kjeft. Da visste jeg at jeg kom til kort.

I ettertid har Terje fått bekreftet at den harde oppveksten har forårsaket varige skader. Blant annet har han fått bekreftet Posttraumatisk Stresslidelse (PTSD) og har slitt i mange år med angst og uro i kroppen som følge av språkproblemene.

– Det er jo de som sier at de ikke husker at noe galt skjedde på skolen. Akkurat det samme skjedde med meg også, men jeg har senere funne ut at jeg har fortrengt det. Det har de andre også gjort. Det tror jeg. Mange tenker nok også at det skal man ikke fortelle til noen.

– Så ja, det har skadet meg, og jeg er ikke den eneste som sier det. De aller fleste sier ikke det. De tenker kanskje at dette blir et nederlag, men det er ikke det. Jeg har opplevd så mye positivitet fordi jeg har sagt at jeg har sloss, og jeg slåss fremdeles, fastslår Terje.

Starten på noe stort

Terje endte opp med å studere i Oslo og ble til slutt utdannet adjunkt. I 1974 dro han nordover igjen og begynte å jobbe som lærer i Billefjord, før han fikk jobb på Børselv skole. På denne tiden var fornorskningens tak begynt å slippe, og det var blant annet kommet i gang med samisk undervisning i skolen. Språket fra bygda var ikke noe Terje brukte mye energi å tenke på, før noe spesielt skjedde.

– Tre små jenter som kom bort til meg i friminuttet og lurte på om ikke de kunne få undervisning i sitt eget språk. De kalte det ikke for finsk, men sitt eget språk. Jeg sa nei, det er jo ikke anledning til det i det hele tatt. Dessuten er det ingen som kan undervise heller. Så pekte de på meg og sa, jo du kan.

En tanke var nå plantet i hodet på den unge læreren, og han valgte å ta affære. Selv med mye motstand fikk de i gang finskundervisning på Børselv skole i 1978. Men det var jo ikke det jentene og de andre barna hadde ønsket seg. De ønsket jo å lære sitt eget språk, det foreldrene og besteforeldrene snakket hjemme. Likevel fortsatte skolen å undervise i riksfinsk. Mange kalte jo kvensk for finsk, og forsto kanskje ikke forskjellen. Ikke før i februar 1984 kom den store åpenbaringen som skulle gjøre Terje til en av de viktigste personene i kvensk historie.

– Jeg fikk en invitasjon fra Nord-norsk Finskforbunds daværende leder Eira Söderholm. Det skulle være et seminar i Svanstein i Övertorneå kommune, og om jeg kunne reise dit. Eira hadde skjønt at jeg ville den veien, uten at jeg selv hadde skjønt det.

Allerede første kvelden ble Terje sittende å prate med noen fra Tornedalen.

– Jeg snakket mitt språk, og de snakket sitt språk. Jeg hørte at de var veldig enkle å prate med, jeg trengte ikke sitte og tenke på ord. Jeg kunne snakke sånn som jeg gjorde her i Børselv.

Opplevelsen endte opp med å bli svært sterk for Terje. Det var her han lærte at Tornedalsk/Meänkieli ble ansett som et eget språk i Sverige og Finland. Både språkene og situasjonene var svært lik, kanskje språket fra bygda hans kunne regnes som noe eget? Kanskje de endelig kunne rive seg løs fra tanken om at språket de hadde bare var en dårlig versjon av finsk.

– Da skjønte jeg at her er det. Her er mitt hjem. Når jeg startet å kjøre hjemover så planla jeg hva skulle gjøre. Det første jeg skulle gjøre var å danne en kvenforening i Børselv.

En ung mann før sin tid

Det gjorde Terje. Onsdag 16. mars 1984 var kvenforeninga stiftet, og som mange vet har det blitt en viktig dag for kvenene også i dag. Det ble nemlig datoen for Kvenfolkets dag.

– Vi fikk nesten alle av de rundt 30 som møtte opp, som medlemmer. Da var kvenforeninga dannet, og datoen ble kvenfolkets dag. Da var også det kvenpolitiske i gang, forteller Terje.

Mange var ikke fornøyd med retningen Terje valgte å ta for folkegruppen. Spesielt ordet kven satt langt inne for mange å bruke, da det ofte var blitt brukt som ett skjellsord gjennom tidene. Men Terje var aldri usikker på det han gjorde, og vurderte aldri å gi opp på tross av motgang.

– Jeg starta jo på scratch. Jeg hadde ingen kunnskaper om noe som helst, bortsett fra det jeg hadde opplevd i Børselv, men vi var enig fra begynnelsen av kvenforeningen at vi måtte få startet foreninger også andre plasser også. Alle de stedene hvor det var kvensktalende eller hadde vært. Det formidla vi, men ingen tok på. Det var for tidlig. Vi var sikkert 20 år for tidlig ute.

Tatt igjen av gamle demoner

Rundt tre år senere, i 1987, gikk Terje videre med sine planer, og fikk opprettet et eget kvenforbund, det som i dag heter Norske kveners forbund – Ruijan Kvääniliitto. Han var selv leder i forbundet den første perioden, men valgte å gå av. Den gang fortalte han at det var fordi han hadde mye annet å gjøre, men det var kun en liten del av grunnen. Den egentlige grunnen har han ikke delt før i dag.

– Jeg hadde fortsatt problemer med å delta i diskusjoner på norsk. Jeg turte jo ikke innrømme til noen, men jeg kan jo innrømme det nå. Nå er jeg så sikker på meg selv at jeg kan gjøre det.

– Jeg ser den dag i dag, at jeg har problemer med å tenke abstrakt og å svare på spørsmål på norsk. Fordi jeg må gang på gang enda den dag i dag oversette fra kvensk i hodet.

Opp gjennom årene har Terje fått møte mennesker som er svært støttende til det arbeidet han har gjort, samtidig som han har møtt de som har vist stor motstand.

– Enkelte som vet hvem jeg er snur seg når de ser meg, og går en helt annen vei. Det er tungt. Det sitter dypt, de har rørt ved mitt innerste og tatt det i fra meg. Jeg har prøvd å tviholde på det og en stund så hadde jeg mista det. Jeg hadde mista det i mange år, sier han.

Likevel understreker han at han aldri har sett seg tilbake, og er stolt over det han har fått til så langt i livet.

– Da det sto på så var jeg en ung mann, og det var veldig spennende, selv om det ikke var de store tingene som skjedde.

Den lille gutten som en gang hatet alt som hadde med kvensk å gjøre, og som bare ville være norsk ville nok vært forundret over hvor hen livet førte han til slutt. Det han ikke visste da, men vet nå, er at han alltid har vært norsk. Like mye som han har vært kvensk. Stoltheten er til å ta og føle på hos 74 åringen som nå kan se tilbake på alt han faktisk har oppnådd.