Troms fylkeskommune har presentert verdens første handlingsplan for kvensk språk og kultur. Å lage handlingsplaner er de flinke til, de har jo for eksempel alt fra bibliotekplan, reindriftsplan, transportplan og plan for fysisk aktivitet. Troms fylkeskommune begynte å støtte regionale kvenske institusjoner for flere år siden, å sette det hele i system er derfor et naturlig steg videre.
For dette arbeid fikk de 300.000 kroner fra staten. Staten ville delegere arbeidet bort, og det var bra, fordi her vet folk i hvert fall litt bedre hva det kvenske er. Fylkesråd for kultur, Willy Ørnebakk har leda arbeidet politisk, og kvendrakten vil kle han like godt som kofte.
Planen har førti tiltak. Dette er konkrete ting, en huskeliste som myndigheter på alle nivåer kan bruke for å reise det kvenske. Det er også fint at innspillene har kommet fra lokale og regionale aktører, her finnes det ikke noen tryllekunster eller dyre løsninger. Den røde tråden er å ha fokus på det kvenske i det daglige arbeidet på steder som Statsarkivet, museene og bibliotekene, slik at kvenene og kvensk språk blir mer synlig. Skolen og kulturlivet er jo to kapitler for seg selv.
Alle kan skjerpe seg: Et av tiltakene er at fylkeskommunen skal ha informasjon om kvensk språk og kultur på sine nettsider, samt avholde kurs i kvensk språk og kultur for ansatte.
Det oppfordres til å tilby minst en kvensk produksjon per programperiode både i den kulturelle skolesekken og i den kulturelle spaserstokken. I dag fins det lite eller ingenting om det kvenske, verken for unge eller gamle. Det er en skam. Vi har hørt at kvaliteten i det kvenske ikke skulle være godt nok. Hvis det er tilfelle, er det et tankekors i seg selv. Det fins jo ingen støtteordninger for kvenske kunstnere eller kulturytringer i det hele tatt. For å bruke en kjent sammenligning: Du kan ikke først klippe vingene, og så kommandere ut og fly.
Det er hyggelig at det skal satses på barn og unge. Enn når ungdommene blir voksne? Det er koselig å ha kvenske og andre minoritetsbarn som kan synge når det kommer besøk av politikere fra Oslo og utlandet, som et bevis for den eksemplariske norske minoritetspolitikken. Men hva skal ungdommene gjøre med det kvenske språket sitt etter skolen? Og hvor kommer læreren fra som skal lære elevene å synge på kvensk? Det fins jo verken kvensk lærer- eller barnehagelærerutdanning.
Et av forslagene er å planlegge trespråklig skilting i fylkeskommunale bygg. Da kan vi lykkelig konstatere at tidene har endret seg. Da Norsk-finsk forening i Nord-Troms foreslo trespråklig skilting i Nordreisa videregående skole for 30 år siden, fikk de både nei og stor motstand. Da skulle det skiltes bare på samisk.
De siste 30 åra har tært på de kvenske ressursene betydelig. La oss håpe og tro at denne planen bidrar til at noe av kreftene kommer tilbake.
