Leder i Tromsø kvenforening – Tromssan kvääniseura, Bernt Isaksen, ønsket kvenforbundets ferske medlem, Atle Andreas Isaksen (97), velkommen med en blomsterbukett. Han er, etter alle solemerker, den eldste blant forbundets nærmere 1600 medlemmer på landsbasis. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

 

Moren vokste opp i et kvenskspråklig hjem i Alta. Selv hørte 97-åringen aldri et eneste kvensk ord i sin egen oppvekst i Sørreisa.

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

– Jeg er kven og tenkte at jeg kunne være med å støtte foreninga så lenge jeg lever.

Det sier Tromsø-bosatte Atle Andreas Isaksen, som i godt voksen alder har meldt seg inn som medlem i Tromsø kvenforening – Tromssan kvääniseura, et lokallag som er tilsluttet Norske kveners forbund/Ruijan kvääniliitto.

Han forteller at han skulle ha meldt seg inn tidligere, om han bare visste om muligheten.

Det spesielle med akkurat denne innmeldelsen er at Isaksen, ut fra det forbundet kan se, er det eldste blant de snart 1600 medlemmene de har på landsbasis. Dette ifølge generalsekretær Vilde Christoffersen Walsø.

Selv er han ikke overrasket:

– Det kan jeg tenke meg, jeg er syvognitti, og går i mitt 98. år, sier han.

Walsø kan også meddele overfor Ruijan Kaiku at forbundets yngste medlem ikke har fylt ett året enda, noe som betyr at de har en medlemsmasse med et aldersspenn på nesten hundre år.

Arktiske værstasjoner

Isaksen er faktisk såpass voksen at han startet yrkeskarrieren i 1945 og gikk av med pensjon allerede i 1991, etter å ha jobbet hele sin karrieren med været, nærmere bestemt med værvarsling og observasjoner.


På veggen har han et bilde av Hopen, som ligger i Barentshavet, cirka 185 km øst for sydspissen av Spitsbergen. Herfra har Isaksen gjort værobservasjoner som ble videreformidlet til værvarslinga i Tromsø. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Det var også årsaken til at han i sin tid flyttet fra Sørreisa til Tromsø. Han jobbet i værtjenesten i Ishavsbyen fram til slutten av 60-tallet, før han gikk over til en konsulentstilling knyttet til de arktiske stasjonene som hadde med Bjørnøya, Hopen og Jan Mayen å gjøre.

– Vi gjorde observasjoner, som så ble sendt til værvarslinga i Tromsø, sier han, før han gjør et poeng av hvor lenge siden det faktisk er:

– De som er på værvarslinga i Tromsø i dag var ikke engang født da jeg gikk av med pensjon, ler 97-åringen.

Fin utsikt

Ruijan Kaiku fikk være med da leder i Tromsø kvenforening, Bernt Isaksen, var hjemme hos 97-åringen med en blomsterbukett fra kvenforbundet i slutten av januar.

– Dette er fra Norske kveners forbund. Det viser seg at du er vårt eldste medlem, sa foreningslederen idet han overrakte buketten.

97-åringens leilighet ligger kun et lite kaffekok fra Tromsø sentrum, velplassert flere etasjer over bakkeplan og uten forstyrrende elementer mellom stuevinduet og havet. Utsikten ut over Tromsøysundet er noe mange vil kunne misunne ham.

– Her bor du fint. Med ordentlig fin utsikt.

– Ja, her er det kjempe fint. Vi har hatt sol i dag og allting, kan den tidligere meterologen melde.


Ruijan Kaiku fikk være med da leder i Tromsø kvenforening, Bernt Isaksen, takket sitt eldste medlem, Atle Andreas Isaksen, med blomster og en hyggelig prat om slektshistorie. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Området han bor i er i dag kjent som Nerstranda. På kvensk har man tidligere sagt Alaranta, som betyr ‘nedre strand’. Her har det nemlig bodd kvener også før hans tid.

Flere familier skal ha vært folkeregistrert som «kvensktalende» i dette området så sent som på 1920-tallet. Dette ifølge et leserinnlegg i Nordnorsk debatt, ført i penn av to prosjektarbeidere ved Perspektivet museum.

I ett av vinduene står et kvensk håndflagg i ei krukke.

– Den fikk jeg i sommer. Og jeg er jo kven, poengterer han.

Hans far var fra Målselv og hans mor fra Alta, og det er særlig på morssiden at de kvenske anene gjør seg gjeldende. Familien slo seg imidlertid ned i Sørreisa, der Isaksen tråkket sine barnsben.

Les også: – Visst er vi kvener i Sørreisa

På et lite bord foran ham ligger Laila Lanes’ bok «To prosent norsk», og noen hefter om hans egne slektsforhold.

– Jeg sitter og leser historien nå. Min bestefar var kven. Men bestemor, som var født i 1854 og fra Elvebakken i Alta, står det ingenting om, sier 97-åringen.


En svensk slektsforsker har sørget for at Atle Andreas Isaksen har god oversikt over slektsforholdene bakover i tid. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Fra et kvensk område

Sannsynligheten for at også bestemora var kven, vil han imidlertid ikke avfeie.

– Mer eller mindre hele Alta bestod jo av kvener, så det kan godt hende hun også var det, sier han.

Forfatter Ole David Østli har tatt for seg deler av Altas tidlige historie i boka «Kongeskjøtene» som kom ut i fjor høst. Nærmere bestemt har han sett på eiendommer, slekter og stedsnavn i Nordlysbyen på siste halvdel av 1700-tallet.

I forbindelse med bokutgivelsen uttalte han følgende til Ruijan Kaiku:

Les også: Klar med en bokutgivelse av de sjeldne

– Kvenene bodde på denne tiden stort sett langs elva; på Elvebakken, Elvestrand, Holmen og Øvre Alta. Det er der de er konsentrert, sa Østli.

Kvensk var hjemmespråket

Isaksens bestemor må imidlertid ha behersket det kvenske språket, om ikke annet:

– Mamma, som var født i 1892, har sagt at de snakket kvensk hjemme da hun var barn. Selv kunne hun ikke noe annet enn det som barn, og la heller aldri skjul på at hun var kven.


Hans mor la aldri skjul på at hun var kven, og det gjør ikke Atle Andreas Isaksen heller. I vindusposten har han det kvenske flagget stående. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Bestefar skal visstnok ha vært trespråklig, men snakket særlig kvensk. Hans folk kom jo fra Karungi i Tornedalen, sier Isaksen, og fortsetter:

– Men så kom fornorskningstiden, og det ble forbudt å snakke kvensk. Da mamma begynte på skolen var det strengt forbudt, alle måtte snakke norsk.

Fikk aldri lære

– Hun gikk så på Amtskolen i Alta, og de som snakket kvensk der ble utvist, sier han.

På sine eldre dager skal moren ha påstått at hun hadde glemt det kvenske språket, og bare kunne norsk. Men da russerne angrep Finland i 1939 kan hun ha avslørt en annen sannhet:

– Vi hadde radio hjemme i Sørreisa, og hørte nyhetssending fra Åbo i Finland. De vekslet mellom sendinger på svensk og finsk. Plutselig kunne mamma formidle hva som hadde skjedd der, av saker som ikke var blitt nevnt på de svenske sendingene, sier han.

Les også: – Onkel ville ikke høre om «finnjævler»

Selv lærte Isaksen aldri det kvenske språket.

– Nei, ikke et ord. Jeg vil påstå at det aldri ble nevnt et kvensk ord i vårt hjem.


Atle Andreas Isaksen vokste opp i Sørreisa i et norskspråklig hjem, men er likefullt svært bevisst og stolt av sine kvenske aner. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

– Synes du det er rart?

– Ja, det er utrolig rart, sier han oppgitt.

– Dersom jeg hadde visst den gang det jeg vet i dag, så skulle mamma fått fortelle mer om sin barndom og det de gjennomgikk, sier han, og tilføyer:

– De ble jo utsatt for et virkelig tyrani. De ble banket opp hvis de snakket kvensk, det var ikke måte på, sier Isaksen.

Gikk glipp av Stålnacke-treffet

Isaksen forteller at han har tre barn.

– Men de er ikke barn lengre, to av dem er allerede pensjonister.

Han har ikke fortalt dem at han har «organisert» seg i kvenforbundet, men de er fullt klar over sine kvenske aner, bekrefter han.

– Særlig min eldste datter som bor i Oslo, hun er veldig opptatt av det, sier Isaksen.

I fjor sommer skulle de alle sammen til Alta i forbindelse med slektstreff for Stålnacke-slekta, med cirka 200 familiemedlemmer, men både Isaksen og «barna» måtte avlyse, forteller han.

– Den samme uka døde kona mi, så vi fikk ikke vært med.

– Det er her det flagget du ser i vindusposten kommer inn i bildet. Det fikk jeg tilsendt fra noen som hadde vært på slektstreffet.

Isaksen forteller at alle er klar over slektsforholdene.

– Det er ingen som skjemmes over det heller, avrunder han.