Han lærer folket å klimpre på ur-gitaren

Han samlet en fin gjeng til kurset, da han ankom Skallelv med kanteler til folket. I høst skal Trygve Beddari forresten ut på turne med åtte andre musikere og dansere, og det finsk-ugriske strengeinstrumentet er selvsagt med. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

Musiker Trygve Beddari verdsetter lyden av kantele som noe grunnleggende kvensk og norskfinsk.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Kantele uttales av kjennere som ‘gann-tele.’ Lyden minner mye om lyden av sitar. Indisk langhalset lutt. Så er de da også i slekt.

Lyden av kantele er mer spinkel og eterisk enn strengeinstrumentet vi nok best kjenner til, gitaren. Kantelens klimpring assosierer til «regnbue og sukkerspinn, til dansende sommerfugler over blomstereng.» Samtidig assosierer den i økende grad også til det kvenske og til det norskfinske. Den er nok stadig mer utbredt og kjent i vårt granneland, hvor finlenderne regner kantelen som landets nasjonale musikkinstrument.

Sammen med Anne Margaret Nilsen er Trygve Beddari kjent fra musikerparet med samme navn, Beddari Nilsen. Få kan kantele bedre enn ham, og på festivalen Lyden av Skallelv holdt han kurs i det å hente fram gromlyden. I en pause klimpret han dedikert for oss, før vi fikk de visdomsordene vi kom for.

– Den lyden du hørte nå, er fra en kantele som ble lagd ferdig i går.

– Så den er helt fersk?

– Ja. Med et lokk av pasvikfuru, og en kropp, sarg, av pasvikbjørk. Den er laget av instrumentmaker Stig Ørjan Knutsen. Det er stas. Vi har med to sånne helt ferske kanteler, sier Beddari, og viser oss den andre nyfødte. En noe annerledes modell bygget av treslag som blant annet ask og gran.

– Hva er kantele?

– Grunnmodellen som jeg sitter med her, er femstrengers. Den kan man med stor sikkerhet si er minst fem hundre år gammel. Noen forskere mener at kantele som sådan er et over to tusen år gammelt instrument. Det er ur-gitaren fra vår del av verden, sier Beddari.

Over alt hvor det er finsk-ugriske språk, finner du kantele-instrumentet. Det går bare under ulike navn alt etter hvor du er. Også blant kvenene ble kantele brukt, sier musikeren. Vi nevnte sitar i India, Store norske leksikon nevner navn som kankles (Litauen), kokles (Latvia), kannel (Estland), gusli (Russland.)

På kurset sørget Beddari for kanteler til alle, blant annet en ti-strengers som anses som en modell fra sen middelalder. Og en svært moderne variant med elektrisk mikrofon og hurtig-stemming.

Kantele er under stadig utvikling, og Beddari tar selv del i denne løpende utforskingen. Blant annet i Karhutanssi, forestillingen Bjørnedans som han og to andre musikere og seks dansere skal turnere med nå i høst.

– Da bruker vi ganske moderne lydbilder, og jobber for å få kantelen til å låte som et moderne instrument. Med looper, klanger, ekkoer og vreng og alt mulig av effekter.

– Så det er ikke bare det gamle som blir tatt vare på, kvensk musikk er også under utvikling?

– Begge deler. Vi har den gamle gode tradisjonen, og så skjer det også nye ting. Skal man ta vare på en tradisjon så må man puste litt liv i den. Tilføre noe og gjøre den relevant.

– Samtidig er mye av den gamle tradisjonen så sterk og så god at den trenger du ikke forandre på. Den står seg, sier Beddari, og nevner sanger som har vært sunget «som de er» i hundrevis av år.

– Kvalitet står seg?

– Ja, og musikk som er god, den vandrer. Mellom folkeslag, over landegrenser og gjennom århundrer, avrunder han.