Han overtar i Vesisaari – men blir ingen «museumsvokter»

Han overtar 1. mars neste år. Da som ny avdelingsleder for Vadsø museum – Ruija kvenmuseum. Møt Jon Trygve Bergsåker for en hyggelig prat. (Foto: Privat)

 

Kvenmuseet er utrolig viktig for lokalbefolkningen i Vadsø. Sånn skal det fortsatt være når Jon Trygve Bergsåker tar over som leder.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

– Jeg vil si at kystmuseet i Berlevåg har blitt viktig for lokalbefolkningen. Det samme håper jeg at museet i Vadsø skal fortsette å være – og bli det enda mer av, sier Jon Trygve Bergsåker.

Nylig ble det kjent at 35-åringen overtar som avdelingsleder for den delen av Varanger museum som heter Vadsø museum – Ruija kvenmuseum. Beliggende i det gamle, men nå oppfresha NRK-bygget i Grensen 1.

– Dere er nasjonalt museum for kvenfolket, men det blir åpne armer for lokalbefolkningen også?

– Ja. Jeg har ingen tanker om å være stereotypien for en museumsvokter, altså en som bare sitter og passer på at ingen tar på noen ting, sier Bergsåker, som fram til februar skjøtter sitt verv som avdelingsleder for Berlevåg Havnemuseum.

Et fun fact, men mannen kan faktisk litauisk ganske brukbart. Med språkøret på plass åpner han for å lære seg en smule kvensk også. På noe sikt så klart. Så de som føler seg kallet, utfordrer han, må gjerne prøve å prate litt kvensk med ham.

– Sterk plan. Men hva heter hunden deres?

– Han heter Niko og fyller snart ett år. Halvt laika og halvt lapsk vallhund. Det var datteren min på åtte år som fant på navnet. Mora til Niko eies av tidligere rådmann i Berlevåg kommune, og den hunden satt vi barnevakt for noen ganger. Da den ble gravid var det klart at vi måtte ha en valp, sier familiefaren, som har status samboer med datterens mor.

– Hele familien til Vadsø, men har dere funnet hus å bo i?

– Det var bra du spurte om, for et sted å bo må ordnes. Så hvis det er noen i Vadsø som har noe til leie, så må de gjerne ta kontakt. Eneste kravet er lov til å ha med bikkja, sier han.

– Vadsø blir bra?

– Satser på det. Datteren min gleder seg i alle fall voldsomt til muligheten for å drive med turn. Turntilbudet i Vadsø har vært gulrota i flytteplanen vår.

– Og det å hoppe etter Mia Krogh skal gå fint?

– Det tror jeg. Og gleder meg til å jobbe med det kvenske. Jeg hadde ikke noe spesielt forhold til det kvenske før, eneste en semesteroppgave på Universitetet om nasjonale minoriteter, men nå etter fem år i Finnmark er nysgjerrigheten og interessen stor. Fikk utforsket det kvenske en del her i Berlevåg, nå ser jeg fram til å jobbe med det på nasjonalt nivå. Og kanskje internasjonalt, sier Bergsåker, noe han blant annet begrunner med kvenfolkets gamle forbindelser østover, til Finland.

– Berlevåg har også kvensk og norskfinsk?

– En del. Jeg så antydninger til det i vårt historiske materiale, blant annet har vi ei kiste med innrisset kvenrose i museumsutstillingen. Kista er fra før krigen og overlevde fordi dama som eide den var så syk at hun ba tyskerne om å få dø i huset.

– Det betyr vel at de lot være å brenne huset hennes?

– Det stemmer. Vi ser en og annen sånn veldig tilfeldighet som gjorde at ting overlevde brenningen.

Bergsåker er fra Eikerbygdene mellom Drammen og Kongsberg. Han er neppe kven.

– Da er det større mulighet for at man er skogfinsk, men trolig er jeg ikke det heller, sier den utdannete arkeologen, en populær yrkesgruppe også i museumsbransjen.

– Mange tenker at arkeologi er studiet av kulturer som er veldig gamle, men hovedpoenget er å studere fortiden via materielle levninger. Det trenger slett ikke være gammelt, og all kvensk materiell kultur er definitivt arkeologi. Kvensk byggeskikk og slikt, sier han, og gir oss et godt eksempel på at arkeologien med sine ting, kan korrigere historien med sine utelukkende skriftlige kilder. Og at brytningen mellom de to kan skje her og nå, i såkalt samtidsarkeologi:

– Et kjent eksempel er fra USA der de studerte et lokalsamfunn hvor nesten alle sa i en spørreundersøkelse at de ikke drakk alkohol. Det var historien og de skriftlige kildene, men da arkeologene lette i søplekassene, fant de mange tomme ølbokser og den slags. Å rote i folks etterlatenskaper var et eksempel på samtidsarkeologi, og det ga et annet bilde enn bare de skriftlige kildene.

– Best å passe på når man går ut med søpla. Men hva med din visjon for kvenfolkets museum?

– Visjonen må være å følge opp og bygge videre på det som er sagt og etablert. At museet fortsetter å være den ledende institusjonen for kvensk kulturhistorie. Og en aktør i den felles formidlingen av nasjonale minoriteter i Norge, oppsummerer påtroppende avdelingsleder.