Han pappa i storm og stilla

Illustrasjon: Wilfred Hildonen

 

«Dåkker må ause!» Pappa spente et solbleket, rødt øsekar i retning første og beste lettmatros.

 

Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen

 

De passet godt i lag, han pappa og sjøen. Like iskald og uredd som den, pappa var en dyktig «feskar.»

Ottar Olsen ble høyt oppe i årene før han nevnte «kvænan.» Forfedrene het Kumpula og kom fra våre nabotrakter i øst. Pappa var og er blant verdens nordligste kvener, han kommer fra Kjelvik utenfor Honningsvåg. Før 1950 het det ikke Nordkapp kommune, men Kjelvik kommune. Trygg havn og yrende folkeliv. Før tidens moderne tann løp fra fiskeværet. Men like værhardt er det, i dag som før. Som i 1882 da orkanen tok kirka, de fant rester av kirka flere hundre meter oppe i de bratte fjellsidene. Den lokale gudstroen gikk på en skrell, det er så.

Jeg trødde mine barnesko i Kjelvik. Ofte dro familien utover med Lill, kutteren som pappa rodde fiske med. Ho Lill tok dårlig vær med godt humør, slo bølgene innover henne, slo hun tilbake. Da pisket hun sjøen med masta si, la seg sideveis over og smakket til sjøen både på babord og styrbord side. Det hendte jeg var med pappa ut på tur, da trivdes jeg godt foran Lills maritime VHF-radio, beregnet på å slå alarm i havsnød. Noen ganger sang jeg sanger og fortalte vitser i radioen, med varierende tilbakemelding fra andre fiskere på feltet.

Les den kvenske oversettelsen: Pappa myrskyssä ja tyvenessä

Tross mammas protester startet vi stundom hjem fra Kjelvik i uvær. En sånn sensommer stevnet vi i kuling vekk fra Kjelen med speilbåten Sigerfjord, og nådde havna i Honningsvåg i full storm. Båten full av folk og pakkenelliker, det var et lurveleven av en ferd. Det var som å ri ei levende dumphuske. Jeg klorte meg fast i skipshunden Rex, på dørken fikk de stadige skyllebøttene bagen med skipskatten Lizken til å flotne og reke av. Til vill mjauing i protest sprengte hun åpen glidelåsen, kravlet hodet og et par labber ut i det fri. Så tok bagen med katten til å fosse hit og dit, med sprikende labber og strie øyne. Ut av det blå fikk vi enda ei skyllebøtte. Fra han pappa. Vår værbitte skipper ved rattet. Han hadde en urovekkende melding:

«Dåkker må ause!» Pappa spente et solbleket, rødt øsekar i retning første og beste lettmatros.

Som var meg. Jeg øste som en gal resten av turen. Øste i dagevis, kjentes det som, uten at det virket å hjelpe. Sjøen var utrolig ivrig, prøvde stadig å klatre om bord.

«Styr oss inn tell Nordvågen. No!»

Det var mamma som skrek. Vi hadde rundet første odden og stirret rett på noe fult noe. En slags meteorologisk utgave av Mannen med ljåen. Fra hav til himmel, en blygrå uværsvegg, vrient å vite hvor bølgene sluttet og skyene begynte. Pappa derimot, han virket å kose seg ved synet, i alle fall styrte han bent imot mens han skjøv hardt i en gasshendel som allerede var presset til maks. Man slår ikke av for kjentfolk, ville pappa sagt. «Det koster ingen ting å sette livet på spill», pappa er kreativ i møte med livets mange utfordringer, han kunne typisk ha sånne diskutable ordtak på lur. I leiligheten sin hjemme i Honningsvåg har han forresten i nyere tid hengt opp en lapp. På døra til toalettet. «Den himmelske freds dass», står det på lappen.

«Nordvågen!», skrek mamma igjen, mens hun fortvilt pekte innover mot vika som på styrbord side sneglet seg forbi.

Pappa trives best i motbør og uenighet, så kanskje mamma hadde fått viljen sin dersom hun ropte at Ottar, for all del, ikke måtte styre mot Nordvågen. Nå dro han bare capsen bedre ned i øynene og ristet på hodet. Han mistenkte nok hva mamma planla, nemlig å ta drosje fra Nordvågen til Honningsvåg. Drosje er dyrt. Pappa mente sikkert at det lønte seg bedre å utfordre skjebnen.

Ny bølgevegg foran oss, likeså bratt som fjellene rundt Kjelvik. Det føltes loddrett å klarte, noe overhengende farlig høyt der oppe. Flak av skum drev forbi idet kjølen knivet seg gjennom toppen av bølgekammen, der hang vi et øyeblikk liksom på stedet hvil, før baugen igjen tok til å synke. Så stupte vi utfor, en vektløs følelse. Da var det bulende øyne over flekkete tenner, hår som blafret i fartsvinden, før man knep igjen øyne og det som verre var – og slamret ned i bunnen av bølgedalen. Noe som medførte en sterkt komprimert følelse av å bli smurt utover dørken. Sekunder senere var det på han igjen, ny tindebestigning til uante høyder, ny erkjennelse av at denne bølgen, den ble tuen som veltet lasset. Sånn var det å være på sjøen, lærte jeg som liten, en dødsskummel berg-og-dalbane som varte i timevis.

Vi var for sjøvant til å mate krabbene, men forbi havstykket langs Vestersida så jeg mamma miste trua. Til vanlig så værhardt her at sjøl stilla tok, nå var det full storm med orkan i kastene. Mamma røsket til seg en av våre umistelige pakkenelliker. Klemte den på fanget, liksom den ga henne trøst i nødens stund. Tanken hennes var å hive tingene våre over bord. Enten dem, eller seg selv. Hun ville slanke Sigerfjord i håp om å redde ungene. Gråtkvalt gjennom stormen hørte jeg mamma be. Ingen stille bønn, men kjempehøyt. Hun ba pappa ta til vettet. Stivnakket gjennom stormen hørte jeg pappa svare. Han ba også. Han ba ikke om pent vær, nei da, han ba oss holde kjeft. Jeg øste som en gal.

Vi stevnet ut av uværet liksom ei mus på røm fra løvens gap. Havna i Honningsvåg var velsignet smul, på kaia sto det folk og betraktet uværet der ute. Jeg så dem endelig oppdage oss, de klødde seg i hodet og pekte.

«Ka farsken?» lød det fra oven da Sigerfjord skrapte imot kaipælene og la seg ved leideren.

Spørsmålet der oppe fra kaia, kunne jeg høre, var om han Ottar var ved sine fulle fem, eller bare full? Hadde han for alvor begitt seg ut på et sånt kukstøkke, som å ta for seg havstykket Kjelvik – Honningsvåg i åpen speilbåt i full storm? Lastet til ripa med kjerring og unger og like vettskremte dyr? Jeg hørte dem diskutere på kaia, noen tok familien Olsen i forsvar, mente vi sikkert bare hadde vært ute på baien og drogge småsei. I båten snudde pappa capsen og mumlet biskt. Ba oss komme oss i land.

«Ja du Ottar», hørte jeg fra oven. Værharde fjes glodde ned. «Du kjørte nok med dødslast i dag du.» Det betyr, har jeg lært, at man på nære nippet forliser og drukner.

Både Rex og jeg klatret på land uten hjelp. Rex med lenka si i munnen, jeg med ranselen på ryggen og bagen med katten Lizken under armen. Klørne stadig ute.

«Det gjekk helt fint», sa jeg til karene som tok oss imot. «Æ tok bare auskarre og heiv sjøen tellbake.»

(Historien fortsetter neste gang…)