Illustrasjon: Wilfred Hildonen
Solbrune unger var tegn på velstand, folk trodde man hadde tykk lommebok og kunne dra til syden.
Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen
En storm i ny og ne? Til liten bekymring for han pappa. I livets motgang traff han sitt vant tiltak, nemlig å «stå han av.» Det lærte han også oss ungene, stadig overrumplet som vi ble av værgudenes vrede. Å stå han av. Av og til var «han» så sterk at vi blåste over ende og trillet av sted. Da var det tungt å stå han av, da rulla vi han av.
Da var faktisk finvær til større bekymring for han pappa. Særlig sola, det hendte den overnattet i Kjelvik. Da traff pappa straks tiltak, og viste en omsorg som virket fraværende på havet. Han smurte oss inn, med solkrem. Nemlig pappas spesial-sololja. Hud hvit som melk, en for en fikk vi ungene et tykt lag toppstrøk.
Pappa kjøpte aldri solkrem på butikken som vanlige folk, han kjøpte den på apoteket. I mørkebrune glass, kan jeg minnes. Merket jordnøttolje. Sett i ettertid var pappas utstrakte bruk av sånn olje på sart barnehud ei skikkelig blemme.
«Ka? Nei dein e fra apoteket, så den e kjæmpesunn», svarte pappa hvis noen stusset.
Les del 2 av den kvenske oversettelsen: Pappa myrskyssä ja tyvenessä, osa 2
Så smurte han oss inn til vi glinset fra topp til tå, til vi var så uangripelig glatte at vi skled av bildet da mamma prøvde å fotografere oss.
«Så, hut dåkker ut i sola og lek», sa pappa da. Og ropte at det var minner fra sånne sjelden sommerdager vi skulle leve på, når det igjen ble mørketid og sprengkaldt.
Det fikk pappa rett i. Etter en dag eller to under Kjelviks sommersol iført pappas solkrem spesial, hadde man faktisk minner som varte til langt utpå vinteren.
«Dåkker ser pikade mæ ut som små fyrlykter som spring rundt», sa en av gammelkaran i Kjelvik.
Senere har jeg tenkt at pappa hadde en baktanke. På syttitallet var det nemlig et stort poeng å bli brun som kobber, det var på moten. Brune unger var tegn på velstand, folk trodde man hadde tykk lommebok og kunne dra til syden. Innbilt sydentur var en fin ting, for det betød velsignet misunnelse borte hos naboen. Men skal du forvandle en unge fra å likne spøkelset Caspar til å likne Månestråle, kun med mager Magerøya-sol til hjelp, må hver bidige solstråle telle. Pappa trakk nok den lure kontradiksjon at jordnøttolje ga best beskyttelse og raskest bruning.
Det siste stemte bedre enn det første. Pappas spesial sololje var i praksis grillolje. Sart barnehud sleiket i seg solstrålene likeså ivrig som en sulten katt ved fløtefatet, og etter noen gode dager utendørs tok man til å føle seg som mammas juleribbe. Mamma var dyktig til å få skinnet til å poppe, pappa var like god. Nettene var verst, om morgen snek man seg ut av senga med så mye løshud liggende igjen at det minnet om en slange som hadde byttet skinn og rømt. Før man i stua ble møtt av en pappa som sa:
«Det e sol ute i dag åsså.»
Før han smurte oss inn med en ny runde grillolje til vi var glattere enn bruktbilselgere.
Det første jeg gjorde, var å finne meg første og beste bris. Jeg boikottet stilla og lekte hele dagen på vindutsatte, svalende steder. Trøsten i oppveksten, når pappa stekte oss i olje, var at på Magerøya står grove skyer og ruskevær alltid for dør.
På høsten likte pappa å gå over Falkefjell til hytta i Kjelvik. Jeg var ofte med, på veien stirret han intenst etter det som ikke fantes. Nemlig multebær.
Rå med sukker og fløtekrem, fersk på skiva, det var flere enn søringene som likte sånt. Men multa var i manko på Magerøya, man måtte være helt på viddene for å finne den. Noe som betød at det ble pappa som til sist, og mot alle odds, fant den.
Det var en sensommerdag i 1981, vi kom over et enslig eksemplar av arten idet vi kravlet opp Kjelvikskaret og nådde kanten. Der, få meter inne på flata, sto den. Pappa bykset til, ropte at han knapt trodde det han så.
Et stort, rødt multekart. Hamsen godt gjenkneppet der det sto og svaiet, liksom et rødt drops i det høstfargete havet av lyng.
«Et under!», ropte pappa, stadig stivt pekende.
Andektige var vi lenge ved bæret. Det svaiet så bekymringsløst i vinden. Var visst ei godtruende multe. En inkarnert fristelse som hilste uten blygsel på folk og fe. Da så jeg pappa se seg over skuldrene.
«En plan», hørte jeg ham mumle, blikket hans vandret langs bakken. «Goe råd e dyre», mumlet pappa, han ante visst ugler i mosen.
«En plan?» sa jeg. «Ka da? Goe råd? Koffør det da?»
Jeg så pappa plukke opp en stein før han mumlende svarte. Steinen var flat, han var fornøyd med den. Ba meg hjelpe til å lete etter flere sånne flate steiner.
«Vi må ta vare på multebæret. Så da må vi finne stein», lød pappas logiske forklaring.
Så lette vi flate stein fra lyngmarka, til vi hadde en pen liten stabel. Som pappa satte seg på kne og brukte for å mure inne multebæret.
«Bra», sa pappa etter lenge, vi reiste oss og sto og så.
Nå var multebæret borte, i stedet sto det en slags fin, liten varde på stedet. Jeg syntes det minnet om en liten lavvo. Skråstilte flate steiner hele veien rundt, åpning på toppen så lyset slapp inn.
Vi forlot stedet, ruslet stien et stykke før vi stoppet og snudde oss for å se.
«Umulig å se bæret», sa pappa fornøyd.
Han sa han gledet seg til senere samme høst, plukke multebæret og ha det for seg selv.
Sånn var han, og sånn er han fremdeles, han pappa. Småsær både i storm og stilla. På havet hardtenkt og stolt og stri, et ukrutt også på land. Jeg tror det har med det kvenske å gjøre. Vrang å bli klok på, vrien å få bukt med – pappa fyller snart 93 og vi prates jevnlig.
Illustrasjon: Wilfred Hildonen
