Den rager mot himmelens uutgrunnelige klokskap, kirken, men på gulvplanet har mye rart blitt sagt. Som i denne meänkieli-fadesen. (Illustrasjonsfoto: Arne Hauge)
Norsk prest opphav til tragikomisk misforståelse.
Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no
I boken «Meänkieli – rätt og lett,» (Barents 2014) blander Bengt Pohjanen tung gramatikk med muntre anekdoter, og i en av dem forteller han om rutinene rundt barndåp i tornedalstraktene på slutten av 1800-tallet. Det var ofte skolefrøken som døpte barnet, før presten senere kom til bygda og bekreftet dåpen – såkalt kristnet den.
Nervøs mor
Slik høvdes det at den norske presten Julienbø på senåret 1897 kom til Parkajoki by i Muonionalusta forsamling, et ærend som blant annet innebar å kristne Waaras nyfødte sønn. Barnemoren antok i sin nervøsitet at presten ville spørre slik prester før hadde gjort, nemlig først hvem som hadde døpt barnet, dernest hva barnet skulle hete.
Men presten gjorde ikke det. Pohjanen skriver:
– Julienbös första fråga var emellertid vad pojken hette.
Nikket og skrev
Moren, som ikke forsto spørsmålet, svarte på meänkieli; Fröokynä se kasto. Frøken døpte ham. Hvorpå presten nikket og skrev i sin fødsels- og dåpsbok; Fryyky Sekasti.
– Så fick han heta. Han lystrade til Fryyki, skriver Pohjanen.
