Jan Jakobsen foran barndomshjemmet i Raumavuono/Straumfjord. Huset brukes i dag som hytte, og her oppholder han og kona seg hver sommer. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

 

Han har jobbet i en årrekke for å finne svar på hvor det ble av oldemoren. Nå håper han yngre krefter vil ta stafettpinnen videre.

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

På en hytte på vestsiden av Raumavuono/Straumfjord i Raisin komuuni/Nordreisa kommune har Jan Jakobsen (85) og kona sitt sommerbosted. Den for lengst nedlagte gården, som er Jakobsens barndomshjem, bærer navnet Stensrud og ligger i Storbukta.

Paret bor til vanlig i Norrtelje utenfor Stockholm, men i likhet med trekkfuglene trekker de nordover hver eneste sommer, noe de har gjort i en årrekke. Planen for årets opphold er et ti til tolv ukers opphold. Det er mer enn nok å ta seg til de ukene de befinner seg i nord:

– Vi har interesse for nordlandsbåt og seiling, vi har brukt noen somre på oppussing og driver naturligvis vedlikeholdsarbeid mens vi er her, og vi har selvfølgelig kontakt med slekt og venner, sier Jakobsen.

En annen sak Jakobsen har brukt tid på opp igjennom årene er hans oldemor, Maria Helene Pedersen eller «Knut-Marja», som var født i 1859 og som forsvant sporløst under evakueringen.

– Knut-Marja var av kvensk slekt og snakket selv kvensk. Slekta hadde levd i Nordreisa i noen generasjoner før henne. Mannen Knut var også av kvensk slekt. De bodde på en liten gård som heter Peltosaura. De drev med jordbruk og fiske, som de fleste i området, og det var fattige kår, sier Jakobsen.

Det kvenske stedsnavnet Peltosaura kommer av ordene pelto ‘åker, jorde’ og saura ‘høyhesje’. Gården ligger nær Straumfjordbotn, og står i dag oppført som Bakken på kartet.

– Oldemor hadde femten barn. Fire av dem døde og noen av de andre ble fosterbarn hos andre, opplyser han.

Har forsøkt å finne svar

Under evakueringen ble oldemoren, som på det tidspunktet var 85 år gammel, først sendt til Tromsø, og mye tyder på at hennes ferd gikk videre til Hommelvik i Trøndelag. Her forsvinner også alle spor.

– Det siste sporet vi har er i Hommelvik. Hun hadde en reisekamerat som het Henrikke. Da hun kom tilbake til Storslett i 1945, fortalte hun at de skilte lag i Hommelvik. De var kommet dit med båten «Brabant», et tysk troppeforsyningsfartøy, sier Jakobsen.

– Fra Hommelvik ble Henrikke sendt med tog sørover og havnet på Tynset. Senere på vinteren fant slektninger henne, og tok henne med til Salten der hun opprinnelig kom ifra. Her bodde hun fram til frigjøringen, før hun kom tilbake til Nordreisa. Det er Henrikke selv som skal ha fortalt dette, sier han.

– Da de kom til Hommelvik, så ville Henrikke gjerne ta Knut-Marja med videre, de var jo kjenninger og naboer. Men hun fikk beskjed om at personalet i Hommelvik skulle ta seg av Knut-Marja, og dermed måtte Henrikke reise videre alene.

– Henrikke er den siste som har sett Knut-Marja, sier Jakobsen.


Jan Jakobsen og kona har interesse for seiling, og like nedenfor hytta i Storbukt ligger den ene av deres to nordlandsbåter. Herfra har de også utsikt over til Fosselvfossen som kan skimtes i bakgrunnen. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Håper andre vil overta

Denne informasjonen satt imidlertid Jakobsen på allerede i 2015. Det går fram av artikkelen «Hvor ble det av oldemor?» hos NRK. Her fortalte han at han tenkte mye på hvordan oldemoren kan ha hatt det, som både var alene og snakket dårlig norsk.

– Hun må ha hatt det forferdelig, sa han til NRK.

Interessen for å løse «Knut-Marja-gåten» er heller ikke ny. I artikkelen fortalte Jakobsen at spesielt hans mor var interessert i dette, og at de kunne sitte å prate om det, gråte litt, og synes det var synd at hun var blitt borte.

– Det var liksom så hjelpeløst, de kunne ikke gjøre noe, sa han.

Når Ruijan Kaiku spør Jakobsen om han har gitt opp Knut-Marja, sier han at det har vært tungt å ikke komme videre og finne et svar. På den andre siden har han et håp:

– Tilfeldig har jeg nok gitt opp. Jeg jobbet mye med det tidligere, uten noen videre resultat, så det ble litt tungt. Men det kan jo hende jeg tar opp tråden når jeg får hentet meg litegrann, sier 85-åringen.

– Men jeg håper at det finnes andre slektninger, hun har jo mange slektninger, som vil ta opp stafettpinnen og fortsette arbeidet. I så fall kan de gjerne ta kontakt med meg, så skal de få alt det jeg har funnet ut, sier Jakobsen.