Har du sett fjøsnissen på Tuomainengården?

Kvenmuseets åpne dager lokker til seg masse folk, særlig når Vadsø har sin årlige Kväänifestivaali. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

Ennå til gode å se nissen? Bare vent til adventstiden, da luskes det ekstra mye oppe på loftet på den kvenske gården i Vadsø. Noen der oppe har nemlig kjent duften, fordi nede i første driver troskyldige unger og baker pepperkaker.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Fjøsnisse. Kvensk navetannissi. Muligens Nissus fjøsiensis på latin, vi antar at de lærde strides.

 

«Til min forundring hørte jeg at det er folk som aldri har sett en nisse. Vi må synes synd på slike mennesker. Det må være noe galt med øynene deres.»
– Axel Munthe

 

– Vi møtte nylig en liten kar som spurte om det virkelig bor en nisse her på loftet på gården?

– Fjøsnissen vår? Jo, det kan nok stemme. Noen av ungene som kommer på besøk sier i hvert fall at de så ham.

Det er neppe hver dag man får bekreftet slik informasjon, og det er Lisbeth R. Dragnes og Gyrid Øyen ved Vadsø museum – Ruijan kvenmuseum som her bidrar til viktig, allmenn opplysning. Ergo er det på sin plass å innse den kjensgjerning at nissen fins. Og jo eldre gård, jo svakere lys og jo verre vær, jo mer fins han.

En varangergård fra midten av 1800-tallet, midtvinters når strømmen går på grunn av snøstorm – innfrir.

Bakgrunnen for fasitsvaret på nissens eksistens er at vi nå i sommer avla den kvenske Tuomainengården en visitt. Og helt tilfeldigvis – skulle bare mangle siden saken handler om noe påstått overnaturlig – var det åpen familiedag på stedet. Gjett at det krydde av folk. Mange store og enda flere små.

– Denne åpne familiedagen var ekstra trivelig. Det kom svært mye folk. Kanskje også fordi været var på vår side, sier Dragnes og Øyen.

Vi antar at nissens beviselige eksistens på stedet også påvirker besøksinteressen. Uansett, Vadsø museum – Ruija kvenmuseum holder regelmessig slike åpne-for-alle familiedager. Og alltid når det er kvenfestival i byen. Forresten noen halvåpne dager også, når de inviterer inn bestemte skoleklasser eller aldersgrupper. Enten bærer det til museets hovedbygg, eller ut til ett av flere museumsanlegg. Som Tuomainengården, beliggende videre utover fra sentrum mot Ytrebyen.

– Da har vi aktiviteter som også er enkle nok for de minste. For eksempel å male og pynte på en trehest, eller på et lam laget av papp. Hevonen ja karitta, forklarer vi da. I år holdt vi også workshop i mer avansert maling for de større ungene, sier Dragnes og co.

– Og ungene er nysgjerrige?

– Ja. Gården er i seg selv spennende, så det blir mange fine samtaler om den og historien dens. Aktivitetene er ei fin ramme for å engasjere folk, sier de to, som på det viset får smøget på plass mye bra kvensk lærdom i de besøkende. Sett i forhold til museets mange guidete turer, åpner åpne dager også mer for spontanitet, for en-til-en samtale og utforsking på egen hånd.

Det var en fin avsporing, for hva med nissen? Lisbeth og Gyrid forklarer:

– Det har seg sånn at like før adventstiden har vi de eldste ungene fra barnehagen her for å bake pepperkaker. En lang tradisjon her på museet. Da fyrer vi opp i den tradisjonelle bakerovnen på gården, og mens pepperkakene steker setter vi oss ned og introduserer desember og førjulstiden. Da forteller vi for ungene at de gamle gårdene har mye fint, til og med fjøsnisser.

– Vi sier at de er cirka så store. Knehøyde på en voksen person omtrent, sjelden særlig større. Og når vi har barnehageunger på besøk for å bake pepperkaker, sier mange at de faktisk har sett fjøsnissen på Tuomainengården.

De minnes at det var Jonny Sommer, en tidligere håndverker ved gården, som først introduserte dem for nissen sammen med barnehagebarn på besøk. Han pleide å si følgende til ungene:

«Vet dokker, æ trur æ hørte en lyd nå. Kanskje han e hær oppe, på loftet over bakeriet?»

– Da gikk han og ungene ut i gangen, hvor vi har ei gammeldags trapp opp til loftet. Mer som en stige opp til ei loftsluke, og så fikk ungene klatre opp en og en om gangen og se. Og da sier ganske mange at de så noe oppe på loftet. Enten et skjegg eller en del av ei rød lue, eller en sko, sier Lisbeth.

– Han gutten vi pratet med sa han hadde sett del av en fot, en sko.

– Der ser man. Selv har jeg ennå ikke sett ham, beklager Lisbeth. Gyrid glemte vi å spørre.

Trøsten er at sjansen byr seg om få måneder, fordi begge garanterer at pepperkakebake-tradisjonen lever videre i beste velduftende ved Tuomainengården i Vadsø.

Og slik har det seg at det også nå i moderne tid går unger rundt i Vesisaaris gamle gater som sverger å ha møtt den vesle skapningen. Fjøsnissen. Et spennende glimt av ham, rastløs og sulten, da de snek et hode med to kulerunde øyne opp gjennom loftsluka på Tuomainengården…

Det hører til saken at fjøsnisser generelt virker å trives langt bedre på en historisk kvengård på bygda enn i en norsk toroms i Storgata. Tuomainengårdens særlige tiltrekningskraft finnes trolig i stikkord som varangerhus, badstu og bakerovn. Og alder. Reist i 1851 av Johan Petter Vinikka, før det via kjøpmann H. F. Esbensens eie ble overdratt til Karoline og Karl Tuomainen. Det var i 1918, ekteparet drev fiske og småbruk, hadde både sauer, kyr, okse og hest på gården. Fra Gyrid Øyen får vi også disse opplysningene:

«Tuomainengården ble allerede i 1971 testamentert til kommunen med formål å være et «kvenmuseum» av søsknene Ida og Alf. En forutsetning for overdragelsen var at de fikk bli boende på gården livet ut, og at kommunene begynte et restaureringsarbeid av gårdsanlegget. Så Tuomainengården har vært veldig viktig for at Vadsø fikk et museum med ansvar for kvensk/norskfinsk kultur, selv om finansieringen til et ordentlig museumsbygg for den nasjonale minoriteten kvener/norskfinner først kom 50 år senere.»

Og videre, småplukk hentet fra museets nettsider:

Varangerhuset kombinerer bolig og fjøs under samme tak, men i omfattende ombygging i 1950-årene ble adgangen mellom bolig og fjøs stengt på Tuomainengården.

Badstua var først ei røykbadstu med damp for alle naboene hver uke. Siden ble den verksted, før eks-fjøsen overtok badsturollen. Vedfyrt og inntil i fjor i bruk at «Tuomainenbadets venner», de brukte å bade der annenhver torsdag.

Bakerovnen ble også benyttet av nabolaget. De stekte sine brød mot å betale med ved. «Brensel var dyrebart i trefattige Vadsø.» I tillegg bakte disse kvenene (som folk fra Tornedalen ble kalt i Vadsø-området) godsaker som kuumavesileibä, varmtvannsbrød, jälkiarinaleibä, ildstedsbrød, puolivahva, kvenkake og kalakakko, fiskebrød.

For mer info, besøk gjerne Tuomainengården på Digitalt musum