Avdelingsleder Heidi Holmgren ved Nordkappmuseet i Honningsvåg. (Foto: Arne Hauge)

 

Også i Nordkapp kommune har folk et sterkt behov for å ta tilbake det tapte.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

– Folk her i Nordkapp vet at de har finske aner bakover i slekta. Men hvem disse menneskene var er man mer usikre på. Derfor er det et behov for å ta tilbake egen historie og identitet her i kommunen.

Det sier Heidi Holmgren, avdelingsleder ved Nordkappmuseet, beliggende i kommunesenteret Honningsvåg. At det for tiden er stor oppmerksomhet på slektsforskning, gjør saken enda mer aktuell for folk, viser Holmgren til. Det kvenske i Nordkapp kommune er da også et tema hun vil ha i sine museumsbad på nyåret.

Les også: Kvener i Honningsvåg fikk besøk

Til vårt spørsmål om hvor det kvenske står i Nordkapp i dag, svarer avdelingslederen slik:

– Det kvenske er der, men det er litt skjult.

De som kom før fileen

En stor andel av befolkningen i Nordkapp kommune har kvenske forfedre og formødre. Dermed ikke sagt at folk aktivt og utad definerer seg som kvener. På den annen side; den opptattheten folk har lengre øst i Finnmark knyttet til kvensk versus norsk-finsk, den finnes ifølge Holmgren i liten grad i Nordkapp.

– I Øst-Finnmark er man ofte vár på å si at man er norsk-finsk, men den fins ikke her. Her er du enten kven eller så er du ikke kven, sier hun.

Selvfølgelig, sier Holmgren, så kom det etter krigen finlendere også til Nordkapp. De kom for å jobbe i fileen, som del av en generell finsk arbeidsinnvandring til nordnorsk fiskeindustri. Dette var hovedsakelig unge mennesker, som like gjerne kom fra sør i Finland som fra nord i Finland.

– Men når jeg tenker på den kvenske definisjonen, så henger den mer sammen med å kunne spore sine forfedre til de finlendere som kom over grensen fra 1700-tallet til godt ut på 1800-tallet. Og det vi vet, er at det var nær kontakt mellom våre områder – Nordkapp og Magerøya – og Nord-Troms. Det er veldig nære familiære bånd mellom oss og for eksempel områdene ved Skjervøy og Lyngen, sier Holmgren.

Under krigen, forteller avdelingslederen, ble mange fiskebåter brukt til å evakuere befolkningen. Dette var båter som på det viset ble reddet fra den tyske brenningen. Samtidig lå det mye fiskeredskap på lager i Troms, sør for områdene som ble brent. Garn og nøter og annet fiskebruk. Noe som samlet betød at folket lengst i nord hadde båt og bruk å livberge seg med under gjenreisningen etter krigen. En nær og viktig kobling mellom Nordkapp og Nord-Troms, viser Holmgren til.

Om å ta på seg identiteten

Etter det Holmgren kan minnes, har det kvenske ikke møtt spesifikk «indre motstand» i Nordkapp. Likevel trengs det et løft med hensyn til kvensk tilknytning. Eksempelvis, sier hun, så er ikke fotografiene til Samuli Paulaharju benyttet sammen med det kvenske. Holmgren viser i første rekke til boka «På Finnmarkens ytterste øer.»

– I den boka er det masse bilder som har blitt ikoniske, fra steder som Kamøyvær og Kjelvik. I historieboka vår er ikke disse bildene benyttet sammen med og om det kvenske, og det er et behov for å jobbe med akkurat denne identitetsproblematikken. Men da kommer vi tilbake til spørsmålet om hvordan det føles å ta på seg den kvenske identiteten, sier Holmgren, som med utstillingen tidligere i desember i år (Vi er kommet for å bli – kvener i Porsanger), ønsker å få folk i nordkappsamfunnet til å tenke og kjenne på at det kvenske også er en av de kulturene de tilhører.

– Det handler om å få bygd ut sin egen identitet med hva man faktisk er. Identitet og tilhørighet er veldig viktige tema for folk, sier hun.

Nordkappmuseet er en avdeling under Museene for kystkultur og gjenreisning i Finnmark, et interkommunalt selskap (IKS) som også kalles Kystmuseene. Hver avdeling jobber som selvstendige enheter, og finnes foruten Nordkapp også med avdeling i Hammerfest, Måsøy, Kjøllefjord, Gamvik og Berlevåg.